Gir gode råd:
Gir gode råd:

Lisbeth Pettersen har i flere år vært Taras faste spaltist om mindfulness og meditasjon. Hun coacher også Taras lesere.

Lær deg å gi F ...

– Denne situasjon er for jævlig, men jeg får ikke endret på den. Men jeg kan endre holdning, og slutte å plage meg selv.

Faren min, som var nordlending, kastet ikke bort tiden på utenomsnakk og fintføling. Han så komikk i det meste og taklet utfordringene som livet påla ham med utstrakt bruk av galgenhumor. 

Pappa, som het Finn, var firebarnsfar og fikk diagnosen hjernesvinn da han var bare trettifem år. Blodet kom seg ikke lenger gjennom de bittesmå årene dypt inne i hjernen. Trolig var sykdommen blitt utløst av flere slag mot hodet, gjennom jobben som brannmann.

På et tidspunkt innså Finn at å plage seg selv med bitre tanker om hvorfor dette skulle ramme akkurat ham, bare forverret livet. «Gi faen», sa han. «Ikke tenk mer på det.» Han sa det til oss og han sa det til seg selv. 

Pappa hadde selv lært dette trikset av en uteligger som han traff på en institusjon hvor begge bodde i en periode. Denne frihetselskende mannen som han ble venn med, hadde fått koldbrann i begge beina og måtte amputere. Nå mistet han friheten totalt, og ble overlatt til å bli tatt vare på av helsevesenet.

«Lær deg å gi faen, det hjelper godt», sa mannen til faren min. Og Finn ga rådet videre til oss barna. Han sa at han følte det som en stor lettelse da han forsto at selv om han ikke kunne endre situasjonen han hadde havnet i, så kunne han gjøre noe med seg selv.

Mange år senere gjenkjente jeg pappas innstilling om å «gi faen» som et råd om å «gi slipp». 

«Gi slipp»-begrepet, (let go) er velkjent fra meditasjon. Det handler om å slippe taket i alt. Slippe tanker og følelser og oppleve små øyeblikk hvor man bare er. Det betyr ikke at man blir blind for virkeligheten, men at man tar seg pauser fra absolutt alt. Og henter ny styrke. Finner ro i stillheten.

Litt avstand gjør godt, for det destruktive er ofte så innsauset i sinnet at vi tror blindt på det hjernen rapporterer. Og det er ingen logikk i at man blir et bedre menneske gjennom selvplaging. Kanskje det motsatte. En person som plager seg selv, er neppe tilgivende overfor andre. Det er ok. Gi slipp.

Min påstand er at de fleste av oss sliter med å gi slipp. Med å tilgi oss selv. Kanskje vi må bruke hele livet til å øve oss på det. Minne oss selv om at nei, det var ikke bra nok, men jeg prøvde. Ja, jeg handlet på gammel refleks, uten å observere, men jeg skal fortsette å øve på å være til stede.

Kanskje det er evolusjonen som har plantet dette potensialet i oss, denne programmeringen om å vokse, komme videre. Utvikle mer tålmodighet. Bli litt mer human. Få til noe. Men vi er neppe evolusjonært programmert til å plage oss selv. Noe kan og må skrotes, gis slipp på, om det skal bli plass til noe annet.

Kroppen vil oss vel. Den gjør alt den kan for å hjelpe oss. Så når vi driver med selvsabotering, er det ikke høyrekneet som er overaktivt. Det er tankene. Eller mer presist, måten vi tenker på. Måten vi holder på gammelt skit og resirkulerer det. Let go.

Vi har ikke et ubegrenset reservoar av oppmerksomhet. Når vi velger å holde fokus på noe, går vi glipp av noe annet. Vi kan bruke tid på det gamle, eller være her, i det som skjer akkurat nå.

Når faren min sa «gi faen,» var det ikke en anbefaling om å drite i verden. Det handlet om å akseptere at livet ikke opererer ut fra hva vi synes er rettferdig eller ikke. Livet skjer. Lik det eller la være. Sagt på en annen måte: Du kan endre din egen holdning, men ikke din skjebne. Å elske sin skjebne er å dra det langt når man får invalidiserende sykdom slik min far fikk. Men han øvde seg livet ut på å akseptere.

Å «gi faen», eller å «gi slipp», handler om å tilgi seg selv og andre, og om å gå videre. Eller å akseptere at: Denne situasjon er for jævlig, men jeg får ikke endret på den. Men jeg kan endre holdning, og slutte å plage meg selv. 

Kanskje er du også interessert i...