P4-Lise demonstrerer for pupp til folket

Forrige gang Tara møtte Askvik var hun nyoperert og full av pågangsmot. Fire måneder senere er hun nøyaktig like full av pågangsmot.

- Jeg føler meg overraskende opplagt. Hvis noen for et halvt år siden skulle fortalt meg at jeg skulle få kreft og at det skulle gå så greit, så hadde jeg nesten ikke trodd dem!

Askvik kjemper fortsatt med glødende engasjement mot byråkratiet i helse-Norge. Målet hennes er å få ned ventetiden på brystrekonstruksjon etter kreftbehandling, en ventetid som i dag kan være opptil 10 år. Hun har vært i flere debatter med norske helsepolitikere, senest med Helga Pedersen i ”Dagsnytt 18” 21. februar, etter at regjeringen stemte nei til et forslag fra FrP om å kutte ned ventetiden til seks måneder.

- Alle vil jo at dette skal løses. Det vil Helga, og det vil helseministeren. Vi er mange som nå tror at selve problemet er at helseministeren ikke har kustus på egne byråkrater, mye tyder på at det er de som bremser dette. Med så mye vilje og så lite handling er dette eneste mulige forklaring. Alternativet ville være at politikerne serverer rein løgn, men så ille tror jeg ikke om dem. 

Saken skal opp igjen i Stortinget 1. mars, og da skal Lise og hennes kreftopererte medsøstre demonstrere foran Stortinget, og hun lover rabalder.

- Det kommer til å bli en spektakulær markering som kommer til å gjøre seg bemerket, kanskje helt ut i Europa! Det er på tide at denne jentegruppen blir tatt på alvor.

- Hvordan går det å kjempe mens du går på cellegift?

- Jeg har hatt noen vanskelige kurer. Den ene typen som heter FEC-100 tålte jeg veldig dårlig, så dårlig at jeg ble innlagt på sykehuset. Jeg var ekstremt kvalm og hadde så store smerter at jeg ikke klarte å drikke vann. Halsen kjentes ut som tørr bambus, og jeg måtte få væske og medikamenter intravenøst.

Det viste seg at Lise reagerte på de kvalmestillende medikamentene hun var satt på, og i siste runde med FEC-100kuttet de helt ut kvalmestillende, og da gikk det bedre. Nå går hun på en ny type cellegift, en ”snillere” variant; Taxol. En synlig forandring siden forrige gang Tara snakket med Askvik, er den flotte blonde manken som nå er borte. Hårtapet har vært lettere å takle enn Lise trodde på forhånd.

- Jeg har en lekenhet i meg, jeg liker forandring, og jeg har fått god grunn til å le av meg selv. Og så har jeg fått så mange kule parykker!

Som kreftpasient får man rekvirert drøye 5000 kroner i året til parykk. Men det var litt kjedelig med bare én frisyre å velge i, syntes Lise.

- Jeg fikk lov å gå i resteesken i parykkbutikken min, Ruhs i Oslo. Så i stedet for å kjøpe én parykk til 5000 kroner, fikk jeg flere billige. Og så fikk jeg grønt hår til jul av søsteren min! Vi har mye moro med alle parykkene.

En annen uventet positiv effekt av kreftsykdommen har vært en bråte av nye opplevelser og møter med nye mennesker.

- Jeg har møtt så mange flotte, interessante, rare, herlige mennesker de siste månedene. Kreftreisen har vært mer berikende enn berøvende, selv om jeg selvfølgelig håper at jeg ikke får kreft igjen.

Askvik takker også familien og P4-kollegene for at de har vært ”i vater” under hele prosessen.

- Jeg har sluppet å trøste folk, og ingen har tappet meg for energi. Jeg har bare fått heiarop og fantastiske tilbakemeldinger. Da er det også mulig å komme gjennom en kreftbehandling, sier hun.

Foto: Inger Marie Grini