Marianne Mjelde Knutsen er Norges eneste kvinnelige jagerflypilot. Nylig vant hun over kreften og er nå tilbake i cockpiten.
Modig kvinne:

Marianne Mjelde Knutsen vant over kreften og er nå tilbake i cockpiten.

© Tor Lindseth

– Jeg som var vant til å mestre alt, kunne plutselig ikke uttale navnene til barna mine

Norges eneste kvinnelige jagerpilot og finalist til årets modigste kvinne 2016, Marianne Mjelde Knutsen, vant over hjernesvulsten.

8. mars 2017 av Lisbeth Skøelv

Hun begynte på flyskolen på Værnes i 1991, fortsatte på Krigsskolen og flyskole i Texas i USA, før turen gikk til flystasjonen på Rygge. 

Marianne Mjelde Knutsen ble jagerflypilot – som den andre kvinnen noensinne her til lands, med blant annet luftkamp og bombing på timeplanen. 

I dag er hun Norges eneste kvinnelige F16-pilot. Men hun kan ikke lenger fly i forsetet, siden hun har dobbeltsyn, kun fly fra baksetet. Likevel er det en stor seier for 48-åringen i det hele tatt å sitte bak spakene på kampflyet.

Smerter i hodet

I 18 år hadde hun flydd F-16, da hun ble syk for fire år siden. Hun hadde nettopp et toårig opphold bak seg på stabskole i USA, hadde begynt å fly seg opp igjen og nettopp overtatt skvadronssjef-stillingen på Ørland hovedflystasjon.

– Samme dag som jeg fikk smerter i hodet, hadde jeg flydd to turer og trodde jeg bare var sliten. Jeg var i dårlig form og helt i ørska. Da vi dro på legevakten, tok det kanskje 30 sekunder før legen sa at han ville sende meg videre til MR på St. Olavs hospital.

I ettertid har Marianne ringt og takket den aktuelle legen for at han handlet så raskt og kanskje dermed reddet livet hennes.

Marianne Mjelde Knutsen elsker å være kampflypilot
På vingene igjen:

- Jeg elsker frihetsfølelsen, sier den erfarne kampflypiloten.

© Tor Lindseth

– Han sa at han hadde reagert på at jeg aldri hadde vært syk før, at jeg akutt fikk en voldsom hodepine, og magefølelsen hans sa at det kunne være alvor. I stedet for bare å sende meg hjem med litt smertestillende, sendte han meg i ambulanse til Trondheim, forteller Marianne.

Hurtig operert

I Trondheim fikk trebarnsmoren vite at hun hadde en svulst på hjernen som mest sannsynlig var godartet, men den var stor – 6 cm i diameter. Legen sa det var alvorlig, og at svulsten måtte fjernes fort. Det tok sju dager før hun endelig ble operert.

– Men jeg ble i alle fall operert, og det er jeg takknemlig for. Jeg kunne jo i stedet fått beskjeden om at jeg bare hadde seks måneder igjen å leve og at alt håp var ute, sier hun, og forklarer hvordan hun taklet den akutte situasjonen.

– Mitt motto har alltid vært: Ikke kast bort energi på noe du ikke kan gjøre noe med. Dette kunne jeg ikke gjøre noe med, svulsten på hjernen var der uansett hva jeg gjorde. 

– Kirurgen måtte forberede meg på alt som kunne skje: Jeg kunne miste synet, førligheten og språket. Jeg var mest opptatt av hva sjansen var for at jeg ikke skulle våkne etter operasjonen. 

10–15 prosent var svaret. 

– Oddsen var ikke så verst, så det kunne jeg slå meg til ro med frem til operasjonen, forteller Marianne, som var rammet av en hjernehinnesvulst på størrelse med en klementin.

– Hvis jeg ikke hadde kommet så raskt til behandling, kunne man risikert at trykket fra svulsten skapte blødning, jeg kunne fått hjerneslag. Jeg fikk heldigvis hjelp i tide. At øyenerven som styrer musklene fikk seg en trøkk under operasjonen, det er til å leve med. Når et redusert øye er den eneste varige ménet, er det en god påminnelse om hvor heldig jeg har vært, sier 48-åringen.

Etter operert hjernesvulst, med 35 sting i hodet.
Sting:

Tre dager etter operasjonen, med hovenhet og 35 sting i hodet.

© Privat

Mye måtte læres på nytt

Det første hun gjorde da hun våknet etter den ni timer lange operasjonen, var å kjenne etter.

– Jeg kunne raskt slå fast at jeg var ved mine fulle fem, at jeg tenkte og hørte – og at jeg så mannen min. Jeg tenkte: «Du våknet og du har mannen din». Det holdt for meg.

Marianne trodde at hun hadde bandasje over øyet, men det var øyet hennes som hang og var sammenklistret, hovent og lammet.

– Jeg tenkte ikke et sekund på at jobben min sto i fare, at jeg ikke skulle kunne fly igjen. Akkurat der og da var det ikke viktig, sier Trondheims-kvinnen, som slet med midlertidig lammelse i øyet, var nummen på høyresiden av ansiktet, mistet deler av språket, klarte ikke å skrive og slet med søvn. 

Mye måtte læres på nytt. Blant annet var språkområdet i hjernen rammet. Hun kunne for eksempel ikke uttale navnene til barna sine.

– Jeg husket navnene, men jeg greide ikke å si dem, og det var sårt. Jeg måtte øve meg før ungene kom på besøk.

– Jeg ble irritert, jeg – som var vant til å mestre alt – kunne plutselig ikke gjøre noe så enkelt som å uttale navnene til barna mine.

– Jeg visste hva jeg skulle si, men jeg fikk ikke sagt det, sier hun, og fortsetter:

– Det var nok den største kontrasten, at jeg som var vant til å ha full kontroll, plutselig ikke var herre over meg selv, jeg var fullstendig blottlagt.

Redd for å bli syk

Marianne lå på sykehuset i én uke. 10 dager etter begynte rehabiliteringen. Etter noen uker stakk den sykmeldte skvadronssjefen innom jobb for å forklare kollegene hva som hadde skjedd.

– Da jeg viste frem et av bildene fra operasjonen, var det en av flyverne som besvimte. Jeg merket at det jeg fortalte berørte kollegene mine. 

– Som jagerpilot er man spesielt redd for å bli syk, den minste ting kan sette oss på bakken, forklarer hun.

Familien glade for at Marianne Mjelde Knutsen ble frisk
Frisk mamma:

Tvillingene Mikal og Mathilde var 8 år og datteren Thea Mari var 11 da mamma ble syk i 2011. I dag er alle glade for at hun er blitt frisk igjen.

© Tor Lindseth

Bedre kjent med seg selv

Marianne innrømmer at hun gråt mye da reaksjonen etter den tøffe tiden meldte seg.

– Jeg gråt av alt, jeg tror det var min måte å bearbeide det som hadde skjedd på. Alt jeg tidligere har lagt lokk på måtte jeg nå føle på, og det var jeg ikke vant til. Jeg lærte meg å bruke tårene som en ventilering, og det var helt fantastisk. 

– Det er jo litt synd at jeg måtte bli syk for å bli bedre kjent med meg selv. 

– Jeg oppdaget at jeg ofte tok valg ut fra hva andre forventet av meg eller syntes, i stedet må handlingene og valgene være mine egne. Og da står jeg mer stødig i alt jeg gjør, sier hun om lærdommen hun tar med seg etter sykeperioden.

– Jeg vet ikke om jeg kan peke på noe som er negativt ved å være syk. Motgang gjør en sterkere, sies det, og det stemmer. Jeg er blitt kjent med andre sider ved meg selv, og det har vært veldig verdifullt.

Mistet begge jobbene

Marianne trodde hun skulle være tilbake på jobb etter seks uker. Kirurgen anbefalte henne å bruke et helt år. De møttes et sted på midten. 

Et drøyt halvår etter operasjonen var hun tilbake i 20 prosent stilling, og tok det gradvis derfra. Men en skvadronssjef må kunne fly, så når Marianne ikke hadde helse til å sitte bak spakene på jagerflyet, kunne hun heller ikke fortsette i sjefsjobben. 

Hun mistet dermed begge jobbene som følge av sykdommen.

– Jeg har ingen problemer med å skjønne at en med hjerneskade ikke skal være skvadronssjef eller sitte i cockpit. Jeg kunne ikke bli bitter, for det var ingens skyld – heller ikke min. Det var tilfeldigheter som gjorde at jeg ble syk.

Flylegen var pådriver for å få henne tilbake i cockpit, til tross for dobbeltsynet. Selv hadde hun skrinlagt tanken. I Norge hadde ingen som har hatt hjerneinngrep kommet tilbake i cockpit. Marianne ble den første. 

Det tok henne ett år og ti måneder å kjempe seg tilbake bak spakene på F-16-flyet – etter massiv og tøff testing for å sjekke hva hun tålte fysisk og psykisk.

Erklært frisk igjen

– Jeg fikk medisinsk kjennelse A2, som betyr at jeg er frisk, men ikke kan fly alene. Jeg må sitte i baksetet på grunn av synet. Men jeg kan fortsette å fly. 

– Da jeg fikk godkjenningen, gråt jeg på skulderen til legen, for da var spenningen så høy, og hadde vært det i flere måneder. Jeg følte at jeg fikk tilbake noe jeg trodde jeg hadde mistet for godt. Jeg hadde nok fortrengt det litt. 

– Da jeg var tilbake, innså jeg hvor mye jeg hadde savnet flyvningen – og at det var dette jeg var ment til å gjøre.

12. mai 2014 var hun offisielt tilbake i cockpiten.

– Jeg var både spent og oppsatt på å nyte den første flyturen. Underleppen min var ganske skjelven. Glede, overraskelse, nysgjerrighet, stolthet, takknemlighet. «Tenk at jeg får lov.» Da jeg så på dem rundt meg, som hadde støttet meg hele veien, klappet de. 

– Jeg blir rørt bare av å snakke om det. Det var et stort øyeblikk. Følelsesmessig kom dette øyeblikket på tredjeplass, etter å føde barn og våkne etter operasjonen, slår hun fast.

Tara-kåring årets modigste kvinne 2016
Finalist:

Taras sjefsredaktør Torunn Pettersen er stolt av å ha med kampflypiloten som finalist.

© Espen Solli

Mannsdominert yrke

Marianne ble valgt ut som finalist til Årets modigste kvinne 2016 både fordi hun har gått til topps i et mannsdominert yrke og for måten hun har taklet sykdommen på. Selv ble hun veldig overrasket da Tara overrakte de gode nyhetene.

Årets modigste kvinne-finalist Ada Sofie Austegard fant mening i det meningsløse.

– Det var fantastisk å bli valgt ut. Selv om jeg ikke ser på det som noen bragd selv, ser jeg at det jeg har gjort og gjør har betydning for andre. Jeg har fått masse positive tilbakemeldinger på at min historie har gjort andre sterkere, og det er den beste belønningen.

På spørsmål om kampflypiloten skjønner at hun er et forbilde for andre kvinner, svarer hun:

– Ja, for jeg har forbilder selv også, jeg vet betydningen av det. Hvis jeg er et forbilde for noen, gjør det meg stolt og glad.

Hun roser de mannlige kollegene på Ørland hovedflystasjon.

– Jeg blir ikke behandlet annerledes bare fordi jeg er eneste kvinne. Selv om miljøet jeg jobber i er mannsdominert, er vi kun opptatt av hva vi gjør, ikke hvem vi er eller hvordan vi ser ut. Det har gjort det veldig enkelt å være alene kvinne, jeg har ikke måttet kjenne så mye på det, sier Marianne, og legger til:

– Jeg har fått jobben min tilbake, helsa er god, jeg har lært masse om meg selv og jeg har en flott familie. Jeg er så heldig, jeg er så ufattelig heldig! 

Her kan du lese mer om de andre finalistene!

Marianne Mjelde Knutsen

Alder: 48.

Bor: På Brekstad i Sør-Trøndelag.

Familie: Har datteren Thea Marie (15) og tvillingene Mikal og Mathilde (12) med Frank.

Yrke: Kampflypilot.

Aktuell: Finalist i Tara-kåringen Årets modigste kvinne 2016. 

Kanskje er du også interessert i...