Forbilde:
Forbilde:

Taras sjefsredaktør Torunn Pettersen liker Ingrids fandenivoldskhet og stå-på-vilje.

© Robert Rønning / Espen Solli

- Jeg nekter å la posen på magen styre livet mitt!

Ingrid Anette Hoff Melkersen er modell, foredragsholder og forfatter. Hun er også ufør og har utlagt tarm. Måten hun taklet livet med alvorlig sykdom sikret henne finaleplass i Årets modigste kvinne 2016.

Stjørdalskvinnen Ingrid Anette Hoff Melkersen (34) har levd i et smertehelvete etter at hun fikk diagnosen Morbus crohn – en alvorlig betennelsessykdom i tarmen – som 15-åring.

– Min Crohn-sykdom er en av de verste legene har sett i Norge, jeg er et kjent tilfelle både i norske og utenlandske legemiljøer. 

Forsøkskanin

– Jeg har testet ut medisiner som ikke har vært godkjent her til lands og vært forsøkskanin på mange måter, forteller Ingrid, som i 2004 ble stomioperert og fikk utlagt tarm. 

Da trebarnsmoren ble rullet inn i operasjonssalen, visste hun ikke om hun ønsket å våkne fra narkosen i det hele tatt.

– Jeg var så nedkjørt og sliten at jeg ikke orket mer. Jeg ville absolutt ikke ha utlagt tarm. Bunnen var nådd, jeg kunne like godt dø, forteller hun.

Litt av årsaken var alle de negative mytene rundt stomi, som mellom 14–18 000 nordmenn går rundt med.

– Jeg forbandt utlagt tarm med menn på 80+ og som urenslig og heslig, det var ikke aktuelt for meg. Jeg trodde livet var over, og jeg var sikker på at mannen min kom til å forlate meg. 

– Han forsikret meg om at han ikke hadde noen intensjoner om å dra, men jeg trodde ham ikke. Da snudde han på det og lurte på om jeg ville forlatt ham dersom han ble syk. Om kjærligheten vår var så lite verdt. Selvfølgelig er den ikke det. 

Men det tok litt tid for meg å stole på at han kom til å bli.

Vond tid:
Vond tid:

PÅ 15 måneder ble Ingrid og Daniel foreldre til tre barn, samtidig som Ingrid var alvorlig syk. Det var en tøff tid for ekteparet.

© Privat

Made in heaven

Men ektemannen har holdt ut, og har vært en uvurderlig støtte for Ingrid. – Hadde Daniel hatt en merkelapp i nakken, hadde det stått «Made in Heaven».

– Jeg tror ingen forstår hva han har vært igjennom som pårørende. Gang på gang har han motivert meg tilbake til livet. Han er den beste! slår hun takknemlig fast.

Det fikk han mange anledninger til å vise etter stomioperasjonen, som var en veldig tøff tid for Ingrid.

– Jeg hadde tre barn under to år som jeg ikke kunne løfte. Jeg kunne nesten ikke hjelpe til med noe, jeg hadde jo behov for hjelp selv. Daniel, som både jobbet og studerte, måtte gjøre alt, sier hun.

Det viste seg at det gikk an å leve med stomi, men det tok lang tid å venne seg til ommøbleringen på kroppen.

– Det var også veldig mye skam rundt posen på magen. Folk holdt avstand til meg fordi de ikke skjønte helt hva det var og de – som jeg – trodde at det luktet og var urenslig. 

– Uvitenheten var stor. Det er derfor jeg holder foredrag og er et forbilde og offentlig brøytebil når det gjelder å bane vei for andre i samme situasjon. 

– Men uansett hvor stor plog du har, så får du deg noen slag i trynet underveis, sier 34-åringen.

Sterke sammen:
Sterke sammen:

- Jeg trodde Daniel kom til å forlate meg da jeg fikk utlagt tarm. I stedet er forholdet vårt blitt mye sterkere, sier Ingrid om ektemannen og sin største støttespiller.

© Espen Solli

"Ingrid" - ikke en stomipose

Ingrid forteller at hun også har frontet saken for barna sine.

– Dersom de skulle være så uheldig å arve min sykdom, vil jeg gjerne ha brøytet vei for dem slik at det er mer åpenhet og mindre tabuer rundt sykdommen. 

– Det er jo ikke så annerledes, jeg går jo på do jeg også, det er bare på en litt annen måte enn de fleste andre, sier Ingrid, og fortsetter:

– Det viktigste budskapet mitt er at jeg er Ingrid, ikke en stomipose. Jeg nekter å la posen på magen styre livet mitt. 

– Jeg går fortsatt med stramme klær, jeg vil ikke gå med vide klær bare for å skjule posen. I stedet bruker jeg en av de mindre posene som heller må tømmes oftere.

Galgenhumor

I 2011 forverret tilstanden seg. En infeksjon og påfølgende operasjon gjorde at hun måtte holde sykehussengen i mange måneder.

– Jeg var ni måneder i strekk på sykehuset – uten ungene mine. Det var helt jævlig, sier hun ærlig.

Humor og positiv tenkning har hjulpet henne gjennom mang en krise. Hun kaller seg selv «tarmtrollet» og «Crohnprinsesse».

– Man må bruke galgenhumor, ellers blir man tullete. Jeg har hatt god grunn til å gi opp, eller til å la meg knekke psykisk av alle de tøffe takene jeg har vært igjennom, men jeg har valgt å stå i det og dyrke de lyspunktene som finnes. 

– Uansett hvor mørkt sykdomsbildet mitt var da jeg lå på sykehuset, var det alltid noe hver eneste dag som var et lyspunkt og som fikk meg til å smile. 

– Det gjelder å ha perspektiv. For meg handlet det om å holde ut så jeg kunne gi ungene mine en klem. Jeg så jo ungene mine gli fra meg i månedene jeg var på sykehuset. 

– De sluttet å ville komme til meg, det var veldig sårt. Ungene er jo det viktigste jeg har, sier hun.

Dagene på sykehuset besto av sterke smerter, stadige infeksjoner, operasjoner, sløvende medisiner – og dagbokskriving.

– Jeg startet å skrive dagbok på sykehuset slik at ungene skulle forstå at jeg ikke var borte fra dem med vilje. Den som skulle være en klippe i livene deres, hadde sviktet dem. 

– Jeg lå der i den store sykehussengen og veide bare 40 kilo. De hadde trodd at det skulle gå galt så lenge at de kalte moren min for «mamma». De begynte å finne en erstatter, for de følte nok at de hadde mistet mammaen sin. 

– Det har tatt tid å få tilliten deres tilbake, jeg har måttet gjøre meg fortjent til rollen som mamma igjen, innrømmer hun.

I sykesengen:
I sykesengen:

Ni måneder på sykehuset i strekk tar på. Ingrid viser hva hun tenker om situasjonen.

© An-Magritt Lerfald

Modelloppdrag

Den flotte Stjørdals-jenta har de siste årene også tatt oppdrag som modell.

– Jeg fikk kontrakt med et modellbyrå etter at jeg sto frem som syk. 

– De syntes jeg var mer enn bare et pent ansikt, de syntes historien min var spennende. Men de fleste kleskampanjer og slikt jeg har vært med på, har vært påkledd, det er ikke blitt gjort noe nummer ut av at jeg har pose på magen. 

– Jeg er bare en helt vanlig modell. Men noen få ganger har jeg tatt bilder i undertøyet. 

– Det er fordi jeg vil vise at jeg ikke har noe å skjule og at jeg ikke skammer meg.

Lurte døden

Men oppturene hennes har stadig blitt avløst av nedturer. Den forrige store kom julen 2015 da hun ble alvorlig syk. 

Hun greide ikke å puste og ble lagt i kunstig koma i fem dager. Ingen visste om hun kom til å overleve.

– Da jeg våknet kjente jeg ikke igjen mannen min, og jeg hadde ikke følelse fra hoften og ned. Jeg var lam. 

– Jeg hadde planlagt hele begravelsen min, hvilke sanger de skulle synge, hvem som skulle bære meg, hvem som skulle ta seg av Daniel og ungene. 

– Og grunnverdiene jeg ønsket at ungene skulle ta med seg i fremtiden, forteller hun.

Men hun lurte døden igjen. I dag bruker 34-åringen mye av fritiden sin i gode perioder til å blogge og holde foredrag om sykdommen sin.

På bloggen min gir jeg et brutalt ærlig bilde av sykdommen min, men det er ikke bare negativt å være syk. 

– Jeg har fått utdelt dette livet med sykdom, men jeg har også tre flotte, friske barn, en fantastisk mann, familie og venner – det handler om hva du setter fokus på: det som stjeler energien din eller det som gir deg energi. 

– Man kan velge å grave seg ned og synes synd på seg selv, det er det mange i min situasjon som gjør. 

– Jeg har stått frem for å hjelpe andre og for å gi kunnskap om sykdommen. Jeg vil ha respekt og forståelse, ikke sympati, sier Ingrid, som i høst ga ut boken «Smil gjennom tårer – mitt liv med alvorlig kronisk sykdom».

Bikinifit:
Bikinifit:

Ingrid responderte bra på trening og satte seg et hårete mål - hun skulle delta i bikinifitness!

© Privat

Bikinifitness

Før en operasjon for halvannet år siden skulle Ingrid trene seg opp, og oppdaget da at kroppen responderte bra på mye trening og at energinivået steg.

Hun satte seg et hårete mål: Hun skulle bli historisk og delta i NM i bikinifitness – som den første med pose på magen!

Hun kalte prosjektet «Veien til målet» og filmet både opp- og nedturene. Klippene ble etter hvert til en sterk dokumentarfilm, som blir vist på TV 2.

Hun måtte gå noen runder med Norges kroppsbygger- og fitnessforbund før hun fikk lov til å delta. Ifølge Ingrid sa de «Hva skjer hvis vi slipper inne sånne som henne? Hva blir det neste?»

– De var vel redd det skulle bli freakshow. For meg er det en prinsippsak å være brøytebil. Og jeg fikk til slutt lov til å delta.

Du entret et miljø der målet er å være perfekt. Og så kommer du med ditt handikap og sier at du vil være med. Hvorfor vil du utfordre forestillingene om hva perfekt er?

– Hva er egentlig perfekt? I mine øyne er mannen min perfekt, men det betyr jo ikke at nabokjerringa synes det. Det er øyet som ser. Er det bare det ytre som betyr noe? Eller er det like viktig hva vi utstråler?

– For meg er du ikke perfekt bare fordi du er pen, det handler om hva du utstråler gjennom øynene dine og om du har gode verdier inni deg. 

– Å stille i bikinifitness-konkurranse var min måte å ta tilbake livet på. 

– Jeg er som Pippi, når noen sier at jeg ikke kan gjøre noe, så gjør jeg det på trass, sier Ingrid.

Hun fikk imidlertid en tøff start på fitness-karrieren sin. En lekk pose på magen holdt på sette en ydmykende stopper for deltakelsen.

– Det rant avføring nedover benet mitt, og det var selvsagt noen som reagerte med avsky. Jeg fikk fikset opp i det sekunder før jeg skulle på scenen. Jeg tenkte: ikke faen om det skal få stoppe meg!

Uken etter var det NM. Ingrid endte sist i konkurransen.

– Dommerne ga meg den dårligste karakteren. En av dommerne sa at han ikke kunne dømme meg, for han så ikke magemusklene mine på grunn av posen. Det synes jeg er tull, men det er ikke viktig hvilken plassering jeg fikk, jeg brøt en barriere og fikk masse positiv oppmerksomhet. 

– Jeg gikk på scenen for å bevise at vi med stomi ikke er urenslige, stygge og ekle!

Stolt mamma:
Stolt mamma:

Det har kostet Ingrid mye å være et forbilde, men hun synes det er verdt det for å gi stomi-opererte et ansikt. Ingrid forteller at hun også har frontet saken for barna sine Elias og tvillingene Tuva og Vilde, dersom de skulle være så uheldige å arve sykdommen.

© Espen Solli

Et modig forbilde

Etter at hun har fått masse medieoppmerksomhet for både fitness-erfaringen sin, sykdommen, bloggen, foredragene, Tara-kåringen og boken sin, kan hun oppsummere at overvekten av kommentarene er positive.

– Men jeg har stukket hodet frem og de negative kommentarene har vært mange. «Hvem tror du at du er?» «Er det nødvendig å vise at du har utlagt tarm?», «Tror du at du er den eneste som har stomi?», «Tror du du er den eneste som blogger om det?» 

– De styggeste kommentarene kan jeg ikke engang gjengi på trykk. Det er tydelig at en del av de negative reaksjonene kommer fra «mine egne». 

– De synes nok at jeg stjeler oppmerksomheten og tar for stor plass i offentligheten.

– Jeg har også fått mange stygge, seksualiserte kommentarer på nett, noe har vært så grovt at jeg har måttet politianmelde det tre ganger. 

– Jeg undrer meg over hvorfor folk reagerer så voldsomt – og jeg lurer på om en mann ville fått slik hets. Jeg tror ikke det, sier Ingrid.

Hun forteller at hun etter hvert har utviklet elefanthud og ikke lenger tar seg så nær av det som sies om henne.

– Jeg får beskjed om at jeg bør tåle det, for jeg er i media og er et forbilde. Men skal jeg virkelig godta at «sånn er det bare»? Nei! Jeg må få lov til å si meningen min i det offentlige rom uten at noen skal kommentere at jeg bør voldtas. 

– Det som har opprørt meg mest, har vært brevene jeg har fått i postkassen – uten frimerke. Da vet du at avsender er i umiddelbar nærhet, og det er guffent.

Hun forteller at det har kostet mye å gi stomi-opererte et ansikt, men at det er verdt det.

– For nå kan jeg være den personen og det forbildet som jeg ønsket så inderlig at jeg selv hadde hatt da jeg var nyoperert. Jeg føler at det er min plikt å vise at pose på magen ikke er noen hindring for et verdig liv.

Lever i nuet

Hun ble både glad og takknemlig da Tara valgte henne som en av de seks finalistene til Årets modigste kvinne-kåringen på tampen av fjoråret. 

Og hun er heller ikke falsk beskjeden.

– Om jeg er modig? Ja, det vil jeg påstå. Veldig enkelt, jeg er meg selv. Jeg lar ikke sykdommen styre livet mitt, jeg lar ikke andre pelle meg på nesen. 

– Jeg er ikke en person som har hevnlyst overfor dem som sender meg drapstrusler, de bremser meg overhodet ikke, det er ingen som greier å bremse meg, for jeg vet at det jeg fronter er så viktig.

Hun tør ikke legge altfor mange planer for fremtiden, men velger å leve litt i nuet.

– Jeg er nødt til å være hundre prosent til stede, for jeg vet hvor skjørt livet er. 

– Daniel og jeg er veldig opptatt av å ikke hige etter alt vi ikke har, men sette pris på de små og de viktige tingene i livet. 

– Det er så klisjé å si, men jeg er så takknemlig for at jeg har vært igjennom all dritten jeg har vært igjennom. Jeg har fått et mye rikere liv og jeg er blitt en mye bedre person på grunn av det. 

– Det var nok en mening med at jeg skulle bli syk, jeg er ikke bitter over det i det hele tatt. Min stemme blir nå hørt – faktisk over hele verden. Jeg er takknemlig for det livet jeg har fått utdelt, og prøver å gjøre det beste ut av det!

Ingrid Anette Hoff Melkersen

Alder: 34. 

Bor: I Stjørdal.

Familie: Gift med Daniel, har barna Elias (14) og tvillingene Tuva og Vilde (12). Yrke: Ufør, foredragsholder, forfatter, modell og blogger.

Sosiale medier: ingridanette.com (blogg), Ingrid Anette Hoff Melkersen (Facebook), @crohnprinsesse (Instagram og Snapchat).

Aktuell: Finalist i Årets modigste kvinne 2016, ga i høst ut boken «Smil gjennom tårer – mitt liv med alvorlig kronisk sykdom» og er hovedpersonen i en dokumentar på TV 2 i slutten av måneden. 

Kanskje er du også interessert i...