– Jeg må gi Odins død mening

Da sønnen Odin (13) tok sitt eget liv etter langvarig mobbing, bestemte Katrine Olsen Gillerdalen seg for å snu det meningsløse til noe meningsfullt.

9. februar 2016 av Lisbeth Skøelv Foto: Espen Solli og privat

– Man tror man skjønner hvor jævlig det er å miste et barn, men man er ikke i nærheten av å forestille seg det, sier Katrine Olsen Gillerdalen.

Hun vet, for hun opplevde for to år siden alle foreldres mareritt: Sønnen Odin på 13 år begikk selvmord etter å ha blitt mobbet i årevis. 

Se video i bunnen av artikkelen!

Hun kunne ha valgt å grave seg ned i sin egen sorg, men i stedet bestemte hun seg for å bruke resten av livet på å kjempe mot mobbing og avverge at andre barn og foreldre skulle måtte oppleve det hennes familie har vært igjennom.

Motet hun viste i livets mørkeste øyeblikk ga henne tredjeplassen i Tara-kåringen Årets modigste kvinne 2015.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Delte ut pris:
Delte ut pris:

Taras sjefredaktør Torunn Pettersen er impoer over Katrine Olsen Gillerdalens målrettede kamp mot mobbing.

Vondt i magen – hver dag

Ifølge elevundersøkelsen blir 60 000 barn mobbet hvert år, men trolig er mørketallene minst dobbelt så høye.

Odin var en av de mange som hadde vondt i magen hver dag før han skulle gå på skolen og møte plageåndene sine igjen.

– Han slet med å komme inn i miljøet på Lambertseter skole fra første klasse, det hadde nok en del å gjøre med lese- og skrivevansker, som tok så mye av fritiden hans. Fordi skolen ikke ville utrede ham for dysleksi, valgte vi å bytte skole etter 3. klasse. Da han kom tilbake til Lambertseter skole i 6. klasse, opplevde han et helvete fra dag én. Det var en gjeng som hadde bestemt seg for at å bytte skole for så å komme tilbake, det gjør man ikke ustraffet. Da er man en sviker, sier 40-åringen.

Sønnen fikk hard medfart, forteller mamma Katrine, og lister opp eksempler som at jakken hans ble slengt rundt på gulvet, skoleutstyret kastet ut av vinduet, det ble forsøkt satt fyr på jakken hans, matboksene ble ødelagt, og hele tiden ble Odin plaget og kalt stygge ting.

 

– Hjerteskjærende

Odin hatet skolen, og sa hver dag at han var syk med hodepine eller vondt i magen for å slippe skolen.

For å få sønnen til å gå på skolen, lovet Katrine at hun skulle gjøre alt som sto i hennes makt for at det skulle bli bedre.

Det løftet forsøkte hun å holde, hun sendte e-poster, skrev brev og begynte selv å gå runder i og rundt skolegården for å passe på sønnen. Likevel følte hun at skoleledelsen ikke løftet en finger.

I fortvilelsen over at Odin en dag kom hjem med blåveis, tok hun sønnen ut av skolen nok en gang – to uker før sommerferien.

Hvordan er det for en mor å se barnet sitt ha det så vondt?

– Det er hjerteskjærende hver eneste dag, det blir mange våkenetter og bekymringer, forteller hun.

 

Mammas skatt:
Mammas skatt:

En fire år gammel Odin sammen med mamma Katrine. De hadde alltid et nært forhold.

Nye plageånder

Familien, som foruten Katrine og Odin består av datteren Tuva, ektemannen Audun (Odins stefar) og hans sønn Joachim, valgte å forlate Oslo til fordel for Aurskog-Høland i Akershus, langt nok unna til at Odin slapp å møte plageåndene på videregående når den tid kom.

Den tid kom aldri. Odin fikk aldri oppleve videregående skole.

Han fikk imidlertid en god start på sin nye skoletilværelse og hadde mange venner og kjæreste. Endelig trivdes han på skolen.

Men ett år senere hadde nye plageånder funnet åttendeklassingen. Det var ikke fysisk mobbing som i Oslo, men små kommentarer hele tiden.

Han fikk aldri fred.

Redd for å be om hjelp

Slik Katrine så det, var ikke mobbingen på sitt verste da Odin avsluttet livet en vinterdag i mars 2014.

– Men for Odin var det kanskje det, han var sikkert så sliten da. Jeg så det ikke komme, det var ingen signaler, han var ikke depressiv, tross alt var dette det beste stedet han hadde bodd. Han hadde en stor omgangskrets, men med den bagasjen han hadde med seg fra før og noen som konstant plaget ham, ble vel begeret fullt. Vårt nye bosted ble trolig enda et sted der han ikke fikk være i fred. Dette skjer ofte med barn som blir mobbet: til slutt blir begeret fullt. Det kan være tilfeldig hvem og hva som får det til å renne over. For oss voksne høres det kanskje ikke så alvorlig ut. Men Odin var en følsom gutt. Han hadde fått håp om et nytt liv, og så ble håpet knust, sier Katrine.

Hun varslet skolen gjentatte ganger om at sønnen ble mobbet, spesielt ille var det på skoleveien. Skoleledelsen lovet å ta tak i problemet, men familien opplevde at lite skjedde.

Odin var redd for å be de voksne på skolen om hjelp av frykt for at mobbingen skulle bli enda verre. Han var oppgitt og motløs og lei av at det alltid var han som måtte tilpasse seg andre.

Flere ganger sa han setningen som har brent seg fast i Katrines minne: «Det hjelper ikke å si fra, for de gjør jo ikke noe uansett.» Slik snakker en tenåring uten håp.

Skjønte at noe var galt

13. mars 2014 ble den siste mailen fra familien til skoleledelsen sendt, der ba de om et møte.

– Odin spurte hver dag etterpå om jeg hadde fått svar, men vi hørte ikke noe fra ledelsen før det var for sent.

Seks dager senere ga nemlig Odin opp å vente på svar.

Katrine merket ingenting unormalt da han kom hjem den skjebnesvangre dagen. Han sa det hadde vært greit på skolen, og ropte på vei opp trappen til annen etasje at han skulle ta seg en dusj.

Det var siste gangen Katrine hørte stemmen hans. Da han en time senere ikke svarte da hun ropte på ham, skjønte hun at noe var galt, han svarte alltid.

– Ingen annen utvei

I boken «Odin – en mors kamp for sin sønn», gitt ut på Cappelen Damm sist høst, beskriver hun hendelsesforløpet slik: 

«Jeg roper igjen, nederst i trappen. Jeg tar et steg opp. Roper igjen. Lytter. Ingen lyder. Det er for stille – dødsstille. Jeg tar et steg til, roper igjen. Stille. Panikken sniker seg innpå meg. Jeg løper opp trappen mot rommet ditt.

I øyekroken ser jeg baderomsdøren. Den er lukket. Den er aldri lukket.

Jeg stopper og lytter. Det er stille, så altfor stille. Jeg tar i håndtaket. Døren er låst. Låst og tung. Hodet mitt er et eneste kaos. Låst dør og ingen lyder. Det er alltid noen lyder. Jeg banker på døren. Roper. Ingenting, ikke en lyd. Jeg fortsetter å hamre på døren. Hardere og hardere, reddere og reddere.

Døren kjennes tung ut. Det er feil. Feil følelse og feil stille.

Jeg kikker under dørkarmen. Jeg ser deg – og en vanndam – på gulvet. Den skal ikke være der. Noe er forferdelig galt. Jeg får panikk. Sparker og slår i døren. Men jeg er så redd, redd for å skade deg.

Jeg løper ned. Må finne noe å få opp døren med. Jeg finner en lang linjal og en skrutrekker.

Tuva og Joachim står i bunnen av trappen. De er redde og forstår at det er alvor. Hunden går bananas. Hopper på meg. Skal roe meg ned. Jeg får ham vekk, og får ungene til å holde seg nede.

Jeg løper opp igjen. Døren vil ikke opp. Linjalen når bort til deg fra under sprekken. Det føles feil. Du skulle vært lettere å flytte på, du skulle ha rørt på deg. Du skulle ha hoppet opp og bedt meg slutte å mase. Si noe da ... rør på deg.»

Katrine bryter opp døren. På badegulvet finner hun sønnen sin livløs. Hysterisk ringer hun alarmsentralen mens hun forsøker å gjenopplive Odin. Men det er for sent.

13-åringen blir erklært død da ambulansepersonell kommer til stedet. 

– Jeg sier aldri at Odin «valgte» å ta livet sitt, jeg tror ikke det var et valg. Hvis du skal kunne velge, må du ha minst to alternativer. Jeg tror Odin følte at det ikke fantes noen annen utvei. Det kan også hende at han bare skulle teste, at det ikke skulle ende så galt.

 

Fikk fred:
Fikk fred:

Odins grav ligger bare en kort spasertur fra hjemmet til familien. Katrine besøker sønnens siste hvilested så ofte som mulig.

Sliter med skyldfølelse

Hun får aldri vite hvorfor sønnen gjorde det han gjorde. De neste 14 dagene husker hun ingenting fra.

– Det er umulig å være forberedt på noe sånt. Det kjentes som om jeg raknet. Jeg søkte distriktspsykiatrisk senter om hjelp, men der fikk jeg avslag, for å miste et barn er ingen sykdom. Sorgterapi er ikke noe for meg, men jeg har fått hjelp av kriseteamet i kommunen, som heldigvis har nektet å gi slipp på oss, sier Katrine.

Som pårørende flest som har mistet noen til selvmord, sliter hun med skyldfølelse. 

– Jeg føler at jeg gjorde det jeg kunne for å bedre situasjonen for Odin, men det er likevel vanskelig, for som mamma er ansvaret mitt å ta vare på barna mine, og det greide jeg ikke. Det er så tungt at jeg nesten ikke kan snakke om det. Hadde jeg vært sintere, krassere, krevd mer fra skolen … Man vil alltid lure på om man gjorde nok, om man gjorde det riktige, men dess mer kunnskap jeg får nå, dess mer skjønner jeg at jeg faktisk gjorde det jeg kunne.

Vanskelig sorg

Sorgprosessen har vært tung for familien som for alltid vil mangle et medlem.

– Du sørger på en side og savner på den andre. Det er til enhver tid hundre prosent, prosentandelene bare flytter seg mellom de to følelsene. Det er kjempetøft, innrømmer hun.

Samtidig som hun følte at hun raknet, måtte hun og mannen ta seg av både datteren og bonussønnen.

– Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har tenkt på å sette meg i bilen og kjøre i fjellveggen. Det er mange ganger. Ikke nå, men i begynnelsen. Jeg tenkte at dette orker jeg ikke, dette gjør for vondt. Jeg legger meg fortsatt sent på natten, for jeg orker ikke å gå til sengs når jeg vet at jeg må stå opp dagen etter og gjøre alt om igjen. Og Tuva brukte før to–tre timer på å sovne hver eneste natt. Da måtte jeg finne krefter – hver kveld – når jeg egentlig var for utslitt til å holde ut i tre timer med barnet mitt som var helt knust. Jeg ville jo prøve å holde henne sammen og bygge henne opp igjen, men det var beintøft. Det går heldigvis bedre med henne i dag, jeg har hørt henne le sånn ordentlig fra innsiden, og det gjør det lettere for meg. Jeg lever nok mye for Tuva nå, jeg er livredd for at noe skal skje med henne, innrømmer Katrine.

Allerede to dager etter at Odin døde, visste hun at hun måtte si opp jobben sin i Statoil.

– Jeg kjente at det hadde gått for langt, at noen må gjøre noe for å få bukt med mobbing. Jeg forsto at jeg hadde fått et kall. At jeg måtte prøve å forhindre at noen andre skulle oppleve det samme som oss. Det var min måte å prøve å overleve det som skjedde på, å snu noe så vondt og meningsløst til noe meningsfylt. Jeg føler også at jeg ved å jobbe med det jeg gjør i dag, hedrer Odins minne. En av de verste følelsene når man mister et barn, er at andre skal glemme barnet ditt. Og det skjer, folk slutter å snakke om det og går videre i livene sine. Ingen skal få lov til å glemme Odin. 

SØSKENKJÆRLIGHET:
SØSKENKJÆRLIGHET:

Det var fem år mellom søskenene Odin og Tuva. Her er det rørende brevet lillesøsteren skrev etter brorens død. (Faksimile fra VG Helg)

Tabubelagt tema

Selvmord er fortsatt forbundet med tabu og skam, men Katrine og familien har valgt å være åpne om Odins historie.

– Jeg nekter å skamme meg over barnet mitt, han har ikke gjort noe galt.  Jeg kan ikke være sint på ham, det har jeg ikke vært et eneste minutt siden det skjedde. Det fungerer for oss å være åpne og snakke om Odin, han er en stor del av familien vår, og det kommer han alltid til å være. Jeg har heller ikke hatt behov for å fordele skyld, for det hjelper ikke, jeg får ikke Odin tilbake uansett. Jeg har valgt å ikke være sint fordi jeg har tro på at det er mer effektivt å prøve å være saklig, sier den modige moren, som er blitt en slags offentlig talsperson mot mobbing.

Selvmord er ikke uvanlig i Norge, heller ikke blant barn. I 2011 var det 85 unge under 25 år som tok livet sitt, sju av dem var under 14. Man hører sjelden om dem.

– Kanskje vi kan fjerne litt av tabuet ved at vi er åpne om vår historie? 90 prosent av dem som er innlagt i psykiatrien har en mobbehistorie bak seg. Når jeg snakker med politikere, spør jeg ofte: «Hvor mye penger sparer dere hvis vi fjerner mobbingen?» Svaret er: veldig mange penger. Og ikke minst kan man spare liv, som jo er enda viktigere. Satt på spissen: Ønsker vi å ende opp som USA, med alle skolemassakrene? For en dag kommer det til å bli en som ikke tar livet sitt, men i stedet tar livet av mange andre, er Katrines dystre spådom.

Jobber mot mobbing

Odins historie ble landskjent gjennom VG i november 2014.

Fakkeltoget mot mobbing som det resulterte i samme måned, der Katrine Olsen Gillerdalen og kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen var blant appellantene, ble starten på OdinStiftelsen, som drives av Katrine og to andre engasjerte kvinner. 

– Hva vi ønsker med stiftelsen? Å få slutt på mobbing i Norge. Man må ha hårete mål, for det går ikke an å si at «i år ønsker vi bare tusen skadde i trafikken», vi ønsker selvsagt null. Sånn er det med mobbing også. Jeg er ikke redd for å høres naiv ut med et slikt mål, for hvis hver og en av oss går inn for at vi ikke skal ha mobbing, så greier vi å få en slutt på det. Men hvis ti stykker gir blaffen, så får vi fortsatt mobbing, sier Katrine, som ønsker seg et nasjonalt kompetansesenter mot mobbing, der kompetansen er samlet.

– Hovedmålet er å få politikerne til å skjønne alvor. Vi trenger en endring i lovverket og byråkratiet, for det fungerer ikke slik det er i dag, det er altfor mye inhabilitet og lite ressurser. Vi trenger en samfunnsholdningsendring, vi trenger å få nabokjerringa tilbake, vi trenger å tørre å bry oss om hverandres unger, ikke bare våre egne, vi må sette av mer tid til barna våre og legge bort telefonen, vi trenger å være mer våkne. Mobbing er i bunn og grunn ikke så vanskelig å gjøre noe med, men vi må nå foreldrene til barna som mobber, det butter ofte der, og det er en kjempeutfordring. Vi sier alltid at det ikke er en skam å ha barn som mobber, men det er en skam å ikke gjøre noe med det!

 

 

Menigsfylt og ufattelig vondt

Katrine reiser rundt I HELE landet og holder foredrag om mobbing bl.a. på skoler, hun har vært med på å danne et nasjonalt antimobbenettverk og er den mediene ringer til når mobbing settes på dagsordenen.

Sist i januar da en mor ble siktet for grov omsorgssvikt da datteren på 13 døde av spiseforstyrrelser etter langvarig mobbing.

Katrine hadde vært i kontakt med moren før hendelsen skjedde, og gikk fra tv-studio til tv-studio for å snakke om farene ved mobbing.

– Det stakk litt ekstra i hjertet siden jenta var like gammel som Odin, og spiseforstyrrelser på grunn av mobbing kan ses på som en langsom måte å ta livet sitt på, det er i alle fall et desperat rop om hjelp. Jeg visste også omtrent hvordan moren hadde det på de forskjellige stadiene i sorgprosessen, og kunne relatere veldig til det. Hvis jeg kan bruke statusen min som en slags offentlig person til å få satt mobbing på dagsordenen, er det bra. Dessuten vil jeg snu det Odin sa, det skal hjelpe å si ifra, sier 40-åringen, som ikke er i tvil om at jobben hun gjør er viktig.

– Det føles meningsfylt å jobbe med dette, og jeg kan ikke sitte og ha det så ufattelig vondt og samtidig vite at det er andre der ute som må takle det samme – uten at jeg gjør noe.

 

Tomrom:
Tomrom:

Katrine Olsen Gillerdalen savner sønnen Odin hver eneste dag, men jobber for at andre foreldre skal slippe å oppleve det samme.

Modige barn

At Tara valgte å hedre henne med en tredjeplass i Årets modigste kvinne-kåringen i fjor ble hun både flau og glad over.

– Jeg ble helt satt ut, jeg er ikke god til å ta imot komplimenter. Jeg tenker ikke på meg selv som modig, men det er veldig hyggelig å bli nominert til prisen, for det koster mye krefter å drive med dette, det hadde vært lettere å la være, men det er det for viktig til. Det er mer en overlevelsesmekanisme at jeg står på barrikadene enn at jeg nødvendigvis er så modig. Det er barna som står oppi dette hver dag som er modige, mener Katrine.

Tror du Odin ville vært stolt av deg for at du nå jobber for å bekjempe mobbing?

– Ja, det tror jeg, for arbeidet jeg gjør er veldig i Odins ånd, det var slik han var, en som ville hjelpe og støtte andre. Han var sterk for andre, men greide ikke å være det på samme måte for seg selv. Nå må jeg være sterk for ham!

Kanskje er du også interessert i...