Andrea Voll Voldum vant pris
ÅPEN:

Det har kostet Andrea Voll Voldum å være åpen om sin historie, men hun valgte å gjøre det for å forhindre at det samme skjer med andre jenter. 

© Espen Solli

– Jeg har følt at jeg har levd i et mareritt som jeg aldri våkner opp fra

Prisvinner Andrea Voll Voldum (22) bruker sin vonde historie for å hjelpe andre.

4. september 2017 av Lisbeth Skoelv

Da det i fjor sommer ble kjent at tre menn som var tiltalt for gruppevoldtekt av Andrea Voll Voldum to år tidligere, for andre gang ble frifunnet, ble det massiv fordømmelse på sosiale medier, stor debatt om rettssikkerheten og demonstrasjoner avholdt i flere byer. 

De tre mennene i 20- og 30-årsalderen har erkjent å ha hatt sex med den da 18 år gamle Voll Voldum, men har hele tiden nektet straffskyld for voldtekt.

Andrea Voll Voldum, som i dag er blitt 22 år, holder imidlertid fortsatt fast på at det var voldtekt hun ble utsatt for i en campingvogn i Hemsedal i mars 2014.

– Jeg vet at det som skjedde i campingvognen ikke var min feil. Skyldfølelsen ligger i at jeg tok MDMA-tabletten med dop, som de tilbød meg. Men selv om jeg tok den selv, betyr ikke det at det er fritt frem for å begå overgrep. Jeg har kjent på følelsen av skam, og jeg har følt meg ekkel, spesielt rett etter overgrepene. Da dusjet jeg ti ganger daglig fordi jeg følte meg skitten, forteller hun.

De siste årene har vært tunge for Lærdal-jenta, der hun blant annet har vært gjennom tre krevende rettssaker.

– Jeg har følt at jeg har levd i et mareritt som jeg aldri våkner opp fra. Det gjør også noe med deg når tre forsvarere gjennom tre rettssaker prøver å legge skylden for voldtekten på meg og sier at det som skjedde var min feil, sier hun.

Andrea Voll Voldum vant pris
VIKTIG SAK:

I perioder etter hendelsen hadde ikke Andrea lyst til å leve. Men så våknet kampånden hennes, og nå hjelper hun seg selv gjennom å hjelpe andre.

© Faksimiler fra VG og Aftenposten


De tre mennene ble dømt til seks og seks og et halvt års fengsel i tingretten for gruppevoldtekt, men frikjent i de to neste rundene i lagmannsretten, i den siste dommen av et mindretall av dommerne.

Saken er blitt en prinsippsak for Andrea. Hun er ikke bare ute etter at mennene som hun mener voldtok henne, burde straffes for det de gjorde, men ønsker også å kjempe mot et rettssystem hun mener ikke er rettferdig.

– Det som er så spesielt med denne saken, er at mennene i tingretten ble dømt til over seks års fengsel, og likevel endte opp med å bli helt frikjent til slutt. Av et mindretall. At de gikk fra så høy straff til ingenting, det har jeg vondt for å forstå. Det betyr ingenting at de ble dømt til å betale meg 300 000 kroner i oppreisning, det var ikke pengene jeg var ute etter, sier hun.

Hun har ikke stor tro på å få tatt opp saken sin igjen, selv om hun har fått landets kanskje fremste forsvarsadvokat, John Christian Elden, på laget.

– Jeg har lagt saken min litt på hylla, jeg tviler på at det skjer noe mer med den. Nå kjemper jeg mest for at alle andre som kommer etter meg skal slippe å oppleve møtet med rettsvesenet på den måten jeg gjorde, sier Andrea, som røper at hun drømmer om å få prøvd saken sin for Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg i fremtiden.

Andrea Voll Voldum og forsvarsadvokat John Christian Elden
MØTE MED ADVOKATEN:

En av Norges mest kjente forsvarsadvokater, John Christian Elden, har tatt Andreas sak. – Jeg er veldig glad for å ha ham på laget, han følger meg godt opp, sørger for at jeg får nok og riktig informasjon, og er dessuten så profilert at han får oppmerksomhet rundt saken, sier Andrea om samarbeidet. 

© Espen Solli


Etter tre intense runder i rettsapparatet og en posttraumatisk stressforstyrrelse-diagnose ville vel de fleste hatt forståelse for om Andrea valgte å ta et skritt tilbake og pleie seg selv fremover. Hun valgte i stedet å ta et skritt frem og fortelle sin historie.

– Jeg sa til mamma før siste rettssak at hvis dette går til helvete, så går jeg til media. Og det gjorde det jo. Jeg fikk dommen i posten og forsto ingenting av mindretallets begrunnelse for frifinnelse. Så gikk det cirka tre uker før jeg skrev statusen på Facebook der jeg linket til en artikkel om saken og navnga mennene som voldtok meg for å advare andre jenter, sier hun.

Da tok det helt av med delinger på sosiale medier, kommentarer og mediehenvendelser. Etter at hun la ut navnene på dem hun hevder er voldtektsforbrytere, har hun fått mest støtte, men også litt kritikk og trusler om søksmål.

– Jeg la ut navnene, ikke for hevn, men fordi jeg ikke vil at andre skal møte på dem og gå igjennom det marerittet jeg har vært igjennom, jeg ville advare andre jenter mot disse mennene, hevder hun.

Andrea var helt uten medie­erfaring. Plutselig hadde hun hovedrollen i en av sommerens største mediesaker.

– Alle ville høre min historie. Det var intervjuer flere ganger om dagen hver dag hele den første tiden. Man går litt på autopilot og merker ikke at man blir sliten før man har tid til å sette seg ned og kjenne på det. Men det var viktig for å meg å få saken ut, og det viktigste var at det var jeg selv som fortalte historien, ikke at noen andre fortalte den på vegne av meg, jeg ønsket å ha kontrollen selv.

Men hun innrømmer at det kostet krefter å stå i medienes søkelys over flere uker.

– Jeg flatet ganske ut etterpå, jeg greide å stå igjennom det, men så var det tomt for krefter. Slik var det gjennom rettssakene også, jeg greide å stå oppreist og komme meg igjennom det når jeg måtte, men knakk sammen etterpå.

Andrea Voll Voldum rørt av demonstrasjon
RØRT:

Andrea ble rørt av skiltene «Jeg tror deg» under demonstrasjonen for rettssikkerhet for kvinner i august i fjor. Her er hun sammen med June Holm, som holdt appell og fortalte om sin voldtektshistorie.

© Scanpix


Et stort lyspunkt ble det imidlertid da det 8. august i fjor ble arrangert store demonstrasjoner i flere norske byer som en protest mot kvinners manglende rettssikkerhet – spesielt i sedelighetssaker.

På mange av parolene sto det «vi tror deg» – myntet på Andrea og kampen hennes. Andrea var selv til stede under demonstrasjonen foran Stortinget i Oslo.

– Den dagen var skikkelig spesiell for meg. Jeg ble gledelig overrasket over at så mange møtte opp, det hadde jeg ikke trodd. Jeg følte meg ikke alene eller redd den dagen. Og det var veldig rørende med skiltene «vi tror deg», det satte jeg stor pris på. Men jeg tror ikke at alle møtte opp bare på grunn av saken min, det handlet jo om rettssikkerheten for kvinner. Min historie ble bare utløsende og satte problemstillingen på dagsordenen, sier Andrea.


– Mors største mareritt

Hun har de siste årene slitt med posttraumatisk stressforstyrrelse. Det har gjort hverdagen vanskelig for den før så aktive ungjenta.

– Jeg sliter med å sove, spise, flashbacks, angst og konsentrasjon. Tidligere har jeg også hatt angstanfall, vært mye sint og fått et enormt kontrollbehov. Jeg kjenner fortsatt på angsten. I perioder har mamma måttet sove sammen med meg, og jeg må fortsatt ta sovemedisin. Jeg har også gått til psykolog, som har vært til stor hjelp. Men jeg sliter ennå med store folkemengder, spesielt hvis jeg blir presset mellom folk. Da får jeg flashbacks til da jeg lå mellom to av mennene i campingvognen, sier Andrea.

Moren Wenche har vært sykmeldt fra jobben for å ta vare på datteren, og jobber i dag i redusert stilling.

– Det er en mors største mareritt at noe skal skje med barna, og dette er noe av det verste. Jeg ble imidlertid overrasket over styrken og motet hun har vist. Hun har vært så sikker og bestemt og tydelig i sin sak. Jeg var kjempestolt av henne da hun sto frem og måten hun har taklet det på etterpå. Hun har tenkt mye på andre hele veien, det er sånn hun er som person. Men vi er jo også blant de få som ser henne når hun ligger nede for telling og vi ikke får i henne mat, sier Wenche Voll, som får ros fra datteren.

– Jeg hadde ikke overlevd denne tiden om jeg ikke hadde hatt støtten fra familien, spesielt mamma, og vennene mine. Og på en måte føler jeg at jeg har hatt hele Norge i ryggen gjennom kampen min. Jeg merket at jeg ikke var alene likevel. Det var en god følelse, for jeg hadde følt meg veldig alene frem til da. Det tror jeg alle gjør som har gått gjennom det jeg har gjort.

Andrea Voll Voldum vant pris, her sammen med familien
GOD STØTTE:

– Jeg hadde ikke greid meg gjennom de siste årene uten familien min, sier Andrea om støtten hun har fått hjemmefra, spesielt fra moren Wenche (til venstre i bildet). Familien fikk selvsagt være med da Andrea vant pris under Tara-kåringen Årets modigste kvinne 2016. F.v. mamma Wenche, storesøster Jeanette og pappa Geir.  

© Espen Solli


For Andrea er det viktig å kun omgi seg med folk hun kan stole på.

– Slik det er nå kan jeg ikke bo alene, så jeg bor hjemme hos mine foreldre i Lærdal. En gang i fremtiden kan jeg sikkert bo for meg selv, sier hun håpefullt.

Hun har flere spennende planer for fremtiden, men de kortsiktige er å ta opp fag fra videregående og skrive bok om sine opplevelser.

– Det er mye selvhjelp i å hjelpe andre, og det har jeg lyst til å jobbe videre med. 90 prosent av meldingene jeg har fått, har kommet fra jenter – og gutter – som selv har blitt voldtatt. På et tidspunkt hadde jeg fått nesten 1000 meldinger, og svært mange av dem har opplevd en eller annen form for seksuelle overgrep, sier Andrea.

Motet hun viste ved dele sin historie, insistere på å eie sin egen sannhet og kjempe for rettssikkerheten til andre voldtektsofre, gjorde at hun ble tildelt Astrid Gunnestads minnepris 2016 under Årets modigste kvinne-utdelingen samme år, der hun også var en av seks finalister. Det var første gang Tara delte ut prisen, som er til minne om bladets mangeårige og frittalende journalist, spaltist og jurymedlem i Årets modigste kvinne-kåringen.

– Jeg ble overrasket og veldig glad over å få prisen. Jeg setter veldig stor pris på at Tara synes jeg er modig. Ut fra det jeg har hørt om Astrid Gunnestad, så virker det som hun var en dame som sa ting akkurat slik de var, og det kan jeg like. Siden jeg ble nominert til prisen, har jeg skjønt at folk har lagt merke til åpenheten min og at andre også setter pris på den, sier Andrea.

Andrea Voll Voldum vant pris: – Min kamp er ikke forgjeves
SER FREMOVER:

– At flere har anmeldt voldtekt etter at min historie ble kjent, varmer. Da har ikke min kamp vært forgjeves, sier modige Andrea Voll Voldum. 

© Espen Solli


Antallet anmeldelser for voldtekt har økt kraftig, og aldri har så mange søkt hjelp ved DIXI, Ressurssenter mot voldtekt. Forklaringen ligger trolig i oppmerksomheten enkelte overgrepssaker har fått i media, og da spesielt Andreas sak.

– Jeg har fått masse tilbakemeldinger etter åpenheten min, og mange takker meg for at jeg sto frem. En god del jenter har fortalt at de har anmeldt voldtekt på grunn av meg. At jeg turte å være sterk har gjort andre jenter også sterkere. Det synes jeg er fint å tenke på. Selv om de fleste voldtektene ligger så langt tilbake i tid at de bare blir lagt inn i systemet uten at det skjer så mye, så tenker jeg at bare det å ta steget og gå inn på politistasjonen og fortelle at «jeg er blitt voldtatt», er så viktig. Selv om det er fem år siden eller ti år siden det skjedde. Veldig mange lider nemlig i stillhet, forklarer Andrea, og slår fast:

– Det gir meg en god følelse når flere velger å anmelde voldtekter etter at jeg sto frem, da har jeg i alle fall gjort noe riktig. Kanskje kommer det noe godt ut av en så vond sak. Jeg har jo ikke bare gått ut med historien for min egen del, jeg har tenkt på fremtidige ofre og tatt kampen også for dem, sier hun.

Andreas lavmælthet gjør at man kanskje undervurderer styrken hennes, men i denne saken har hun hevet stemmen.

– Jeg har nok alltid vært sterk, men jeg har kanskje ikke visst hvor sterk jeg faktisk var før dette skjedde. Men jeg har også hatt noen downperioder som jeg ikke trodde jeg skulle komme meg opp fra. Jeg har vært så langt nede at jeg har hatt lyst til å avslutte livet. Jeg så ingen annen utvei. Men heldigvis kom jeg meg gjennom det, og ser nå at jeg har noe viktig å gjøre for andre, jeg kan skape mening for meg selv og andre ut av marerittet mitt. Og det hjelper meg også å vite at jeg hadde rett, selv om mennene ble frikjent, for da er det lettere å kjempe for noe!


Andrea Voll Voldum

Alder: 22

Bor: I Lærdal hos foreldrene.

Familie: Mor, far og tre søsken.

Yrke: student, grunnlegger av Vi Tror Deg-Stiftelsen, sammen med June Holm.

Sosiale medier: @andreavoldum (Instagram) og Andrea Voldum (Facebook).

Aktuell: Vant Tara-prisen Astrid Gunnestads minnepris og var en av seks finalister til prisen Årets modigste kvinne 2016. Vant Skamløsprisen september 2017.

Vant Skamløs-prisen

Finalist til Tara-prisen Årets modigste kvinne 2016 og vinner av Astrid Gunnestads minnepris samme år, Andrea Voldum, vant sammen med June Holm Skamløsprisen 2017 med sin nye stiftelse "Vi Tror Deg". Prisen får de for sin åpenhet som har satt voldtekt på dagsorden og jobben med å fjerne skam og skyld for ofrene.

Dette er Skamløs-prisen:

Prisens formål er å løfte frem enkeltpersoner, organisasjoner eller grupper som har oppmuntret til mot og åpenhet om skambelagte områder innenfor seksualitet.

Prisen skal bidra til å øke synlighet, bevissthet og kunnskap rundt temaer knyttet til seksualitet. Skam og stigmatisering gjør at sider ved seksualitet kan føles vanskelig å snakke om, og med denne prisen ønsker vi å motarbeide dette. Prisen skal sørge for at ulike sider ved seksualitet slippes frem i lyset og på den måten ønsker vi at prisen skal bidra til å fjerne skam.

Kilde: sexogsamfunn.no

Vi Tror Deg-Stiftelsen

Stiftelsen ble grunnlagt av Andrea Voldum og June Holm, for å hjelpe andre som har blitt utsatt for det samme som dem selv.

Vi Tror Deg-Stiftelsen står sammen mot voldtekt, med fokus på: 

Å forebygge voldtekt, avdekke seksuelle forbrytelser og overgrep

Å styrke rettssikkerheten og ivareta voldtekstsofre og deres pårørende. 

Å kontinuerlig jobbe med å fjerne stigmaet rundt å føle skam og skyld, samt få mer åpenhet. 

Å skape holdningskampanjer, medieaktiviteter og andre prosjekter. 

Kanskje er du også interessert i...