årets modigste kvinne, tara-prisen
© Espen Solli

– Håpet gir meg styrke

Hun blir i farlige områder når andre trekker seg ut. Hun har møtt soldater fra IS og Boko Haram og vært vitne til selvmordsbombing. Årets modigste kvinne-finalist Anja Riiser setter sitt eget liv i fare for å hjelpe andre mennesker i nød.

23. desember 2017 av Lisbeth Skøelv

Da vi googlet finalist til Taras Årets modigste kvinne-kåringen, Anja Riiser, kom saken «Norsk kvinne pågrepet i Israel» opp. Nødhjelpsarbeideren har nemlig en allsidig bakgrunn i solidaritetens tjeneste. I 2003 ble hun som demokratiutsending for Norsk senter for demokratistøtte pågrepet på flyplassen i Israel på vei mot Palestina. Etter lange avhør og overnatting på glattcelle, ble hun dagen etter uttransportert av væpnede vakter og erklært uønsket i Israel. Vi skjønner at vi har med en over gjennomsnittet tøff dame å gjøre. Og den tøffheten har hun hatt god hjelp for i jobben i felt for Amnesty, Kirkens Nødhjelp og nå Flyktninghjelpen.

Eventyrlysten og nysgjerrig på verden

Trangen til å gjøre noe som var litt større enn henne selv har hun hatt siden hun var barn.

– Det handler nok litt om at jeg kommer fra en familie der man har vært samfunnsengasjert. Jeg ble oppdratt til at man skal være en del av løsningen, ikke en del av problemet. Veldig tidlig begynte jeg å lure på hvorfor ting var som de var. Hvorfor var det for eksempel sånn at tilsynelatende oppegående folk plutselig er i en situasjon der de dreper hverandre? Noe av det første jeg fikk lov til å se på Dagsrevyen, var da borgerkrigen i Libanon startet. Da var jeg åtte eller ni år, og det gjorde et usvikelig inntrykk på meg. Jeg er nok dessuten litt eventyrlysten og nysgjerrig på verden rundt, hvis ikke hadde jeg nok jobbet på hovedkontoret i Oslo, innrømmer hun.

Etter statsvitenskapstudier havnet unge Anja Riiser hos Amnesty.

– Jeg kom inn i en bevegelse der jeg så at det var mulig å gjøre noe, det var mulig å endre verden. Og det må man tro i min jobb. Jeg har usvikelig tro på mennesket. Ofte snakkes det jo om at vi i våre jobber ser så mye negativt.

Men det jeg først og fremst ser, er mennesker i forferdelig fortvilte situasjoner, som hjelper hverandre og kommer sammen, sier 47-åringen som i dag jobber som områdeleder for Flyktninghjelpen i Nigeria.

årets modigste kvinne, tara-prisen
Hedret på Tara-weekend!

Taras sjefredaktør Torunn Pettersen er så imponert over Anja Riisers mangeårige innsats for flyktninger, at hun gjorde henne til finalist i Tara-kåringen som hedrer modige kvinner. 

© Paul Lockhart

Engasjement inn med morsmelken

Litt nærmere kom hun familien da sønnen Gustav reiste med til Filippinene i 2014. Hun ble ett år der nede for å hjelpe til etter en ødeleggende tyfon, han jobbet som frivillig i et halvt år.

– Dit vi kom var 80 prosent av bygningene knust og alt var ødelagt. Og det luktet lik.
Nesten 2 millioner var hjemløse og 600 000 var på flukt. Det var en tøff jobb, men godt å ha Gustav der. Selv om vi ikke var på samme sted, kunne vi ofte spise middag sammen. Han har fått engasjementet inn med morsmelken, og det var spesielt å dele dette med ham, sier Anja Riiser.

hjelpearbeid
Hjemme:

– Vi har en avtale om at hvis det ikke er greit for meg at hun reiser ut, så gjør hun det heller ikke. Men jeg kommer aldri til å nekte henne det, jeg er jo stolt av moren min, sier Anjas sønn Gustav. 

© Espen Solli

– Vi er stort sett like. Vi har de samme behovene.

Hennes første ordentlige utenlandsopphold var i 2010 i Liberia for Kirkens Nødhjelp.

– Vi hadde ansvar for vann, sanitær og hygi­ene for 35 000 mennesker i en flyktningeleir. Vi bygde doer og septiktanker. Jeg er jævlig god på dasser, skjønner du. Når man får store forflytninger av mennesker, er hygiene det aller viktigste. At bæsj er farlig kan jeg på en del språk, for å si det sånn. Babybæsj er faktisk det mest smittsomme, forklarer hun entusiastisk. Men oppholdet tok på den ferske nødhjelpsarbeideren.

– Da jeg kom hjem etter 4 måneder var jeg sliten. Jeg hadde gått ned 10 kilo, for det var veldig lite mat og dårlig med vann. Det tok ikke fra meg lysten til å dra ut igjen, men jeg lærte mye. Som at man ikke må la det gå for langt.

Hva tiltrakk deg med utenlandsopphold – foruten eventyrlysten?

– Det å være så nær som mulig og bidra med det jeg kan. Jobben er utrolig givende, og den bygger opp min tro på mennesket. Man er jo i en situasjon i dag der det snakkes mye om «vi» og «dem». Ja, vi er forskjellige på noen områder, men vi er likevel stort sett like. Vi har de samme behovene, vi trenger ungene våre og ønsker at de skal ha det bra og få seg en utdanning og mat i magen. Vi har ofte de samme drømmene. Jo mer jeg er ute, jo mer får jeg bekreftet det.

– Jeg vil være en del av løsningen, ikke problemet.

– Jeg vil spille på godhetslaget, for å si det sånn. Men jeg går jo ikke rundt og slår meg på brystet og føler meg «god» hele dagen. Jobbhverdagen min handler mye om at vi skal transportere ting fra A til B, hvordan får vi det til, hvem må vi forhandle med, det er personalsamtaler, det er søknader som skal skrives. Jeg har en vanlig jobb, men jeg gjør den i en uvanlig kontekst. Jobben min består mye av hverdager og er egentlig til tider ganske kjedelig, spesielt i konfliktområder, for da er det portforbud om kveldene. Og når vi er ferdig på jobb, så har jeg rommet mitt – og hvis jeg er heldig en tredemølle. Det er et lite glamorøst liv – og ganske så kjedelig. Etter at vi fikk Internett har det blitt litt lettere, man kan skype og chatte med dem der hjemme, sier Anja. 

hjelpearbeid
Diskusjon i Irak:

Inne på lageret til Flyktninghjelpen like ved Fallujah i Irak i 2016. – Diskusjonene mellom mine kolleger og meg var om hvordan vi prioriterte mat og vann til de som flyktet fra IS, sier Anja Riiser.

© Flyktninghjelpen

I Bagdad i Irak var forholdene enda større.

I området der jeg jobbet hadde vi ansvaret for å hjelpe mer enn 250 000 mennesker. Irak har over fire millioner mennesker på flukt og ti millioner som trenger nødhjelp – i et land som i utgangspunktet har få ressurser.

– Norge tar imot 1500 kvoteflyktninger i året. Libanon har 4,5 millioner innbyggere og har tatt imot 1 million flyktninger. Jeg skal ikke gå inn i den diskusjonen, men vil bare si at der det er en vilje, er det faktisk også en vei. Det er ikke slik at alle flyktningene har lyst til å komme til Norge, folk vil bo hjemme – så langt det går. Eller i verste fall i nærområdet sitt, så de lettere kan dra tilbake når det blir trygt. For det folk vil ha er trygghet og sikkerhet, forteller hun.

Det er 65 millioner flyktninger i verden i dag. 85 prosent av dem bor i lavinntekts- eller mellominntektsland. For 20 år siden bodde 70 prosent i slike land.

hjelpearbeid
På flukt fra IS:

Anja med det tre dager gamle barnebarnet til Um (t.v.) i Dohuk/Kabarto-leiren i Nord-Irak i 2015. De er yesidier som flyktet fra IS i Sinjar-området.

© Flyktninghjelpen

– Så de fattigste landene tar en større og større del av byrden. Gudskjelov er ikke Norge i den situasjonen at det plutselig ramler inn 2 millioner svensker fordi det er krig der. Vi må ha en mye bedre byrdefordeling, ellers legger vi grunnlaget for større konflikter i fremtiden. Det finnes løsninger, men det er ikke politisk vilje til det. Det føles i alle fall godt at jeg gjør det jeg kan for disse menneskene i nød. Jeg har usvikelig tro på fremtiden, jeg mener at det kommer til å bli bedre. Og det er allerede blitt bedre. Færre mødre dør under fødsel, flere barn vokser opp til de er fem år, flere barn går på skole, flere har tilgang til rent vann, verden blir bedre. Det er håp.

Halvparten av alle terrorangrep i verden skjer i Irak. I juni 2015 var Riiser vitne til et av de mest dødelige angrepene i landet.

– Jeg var i Bagdad da den svære Karrada-bomben gikk av og drepte mer enn 300 mennesker, hundrevis ble skadet. Da sto vi på taket og så bomben og kjente trykkbølgen. Mange av våre lokale ansatte bodde i området. Heldigvis klarte de seg, men det var en veldig spesiell dag på jobben, innrømmer hun.

hjelpearbeid
Tar i et tak:

– Malawi er det verste stedet jeg har vært. Desperasjonen til folk var nesten umenneskelig, sier Anja, som her bærer mat som skal ut til flomrammede områder.

© Flyktninghjelpen

Overlevelsesmekanismene setter inn

Riiser forteller at hun blir veldig praktisk når noe dramatisk skjer, at overlevelsesmekanismene setter inn da.

– Men reaksjonene kommer ofte etterpå, man griner og vil ta ekstra godt vare på hverandre og sånt. Du kan ikke bli kynisk og beskytte deg for mye, du må ta inn noen av historiene, ellers ødelegger du deg selv som menneske. Du skal ikke bli vant til å høre historier om barn som dør. Man er tross alt et menneske.

Blir du ikke redd?

– Nei, jeg blir ikke det. Jeg kan være nervøs noen ganger, og spent, og bruke mye tid på å forberede. Vi har våre prosedyrer, vi er veldig oppmerksomme, jeg vet hvordan landminer ser ut. Man får et litt spesielt blikk, spesielt der det er fare for selvmordsbombere, man leter hele tiden etter noe som er annerledes, man skanner området. Jeg har vært skikkelig redd bare to ganger. Andre natten jeg var i Bagdad hadde jeg lagt meg alene i gjestehuset da jeg plutselig hørte skyting utenfor gjerdet. Jeg hoppet ut av sengen og rett inn i «safe room». Men det viste seg at Irak hadde vunnet over Kuwait i fotball, og det var bare jubelskyting i gatene. Den andre gangen jeg ble redd var i Nigeria, da jeg hørte lyder som tydet på at noen prøvde å ta seg inn på rommet mitt. Jeg var redd og hadde skikkelig hjertebank, og bevæpnet meg med topplokket på sisternen. Jeg sto klar – og oppdaget en rotte som prøvde å ta seg inn. Ha-ha. Og det var det. 

hjelpearbeid
Dugnad

Lossing av byggematerialer på øya Salvacion i Filippinene i 2014, der 90 prosent av alle husene ble ødelagt av tyfon. Foto: Anette Andresen

© Flyktninghjelpen

Men én frykt innrømmer hun at hun har:

– Jeg er ikke så veldig trygg på å tale til store forsamlinger, det gjør meg nervøs. Jeg ble en gang bedt om å komme til Palestina, og trodde det var et internt Amnesty-møte. Men da vi kom frem, var det en svær og smekkfull fotball-arena jeg skulle snakke foran. Da begynte jeg å skjelve. Men det gikk på et vis, det også.

Flyktninghjelpen beskriver sin modige ansatte med disse ordene: «Der andre blir redd og trekker seg unna i farlige områder, velger Anja å bli værende.»

– Ja, det er kanskje litt modig. Det er en kalkulert risiko som jeg mener er verdt det, sier hun enkelt.

Hun forteller at hun sitter i farlige områder omringet av desperate mennesker. Og alt hun ser er håp.

– Jeg ser nøden og lidelsene også, men jeg ser håpet, og jeg ser at det går fremover.

Du ofrer mye for mennesker du ikke kjenner?

– Jeg mener det er viktig å hjelpe. Å bidra til å gjøre verden til et bedre sted er viktigere enn meg selv og at jeg kanskje er litt nervøs eller at det er en viss risiko.

En av risikoene hun støtter på, er kidnappingsforsøk. Hjelpearbeidere er yndede mål.

– Det var mer respekt for nødhjelpsorganisasjonene før, vi var mer beskyttet fordi vi var der for å hjelpe, nå må vi bruke mye mer tid på å forsøke å unngå å bli kidnappet. Jeg må fylle ut et skjema med informasjon om meg som ikke er offentlig tilgjengelig, og som jeg kan formidle til eventuelle kidnappere så de kan bevise at det er meg de har tatt. Når man
fyller ut et slikt skjema og legger en plan i tilfelle man blir kidnappet, da tenker man jo litt på risikoen. Men jeg føler nok mer på ansvaret jeg har for mine ansatte enn for meg selv.

For de tar sine forholdsregler, og sikkerhet er en av tingene de jobber mest med i Flyktninghjelpen.

– Jeg er ganske sikker på at jeg har møtt folk fra IS og Boko Haram, vi må jo ofte snakke med dem som kontrollerer områdene. Jeg har vært med på evakueringer, og møtt mange sinna menn der det blir litt konflikter. Vi har alltid vakter som passer på oss, det er lokale folk som kjenner forholdene, men vi har aldri bevæpnede livvakter. Jeg har ingen frihet, jeg kan for eksempel ikke gå ut på kveldene, og skal vi noen steder, må vi si ifra til vaktene dagen før. Vi får ikke lov til å kjøre selv, vi må ha sjåfør. Det er nesten som statsministeren hjemme i Norge – på et litt lavere nivå og i litt mer shabby biler, ha-ha.

Unge jenter er selvmordsbombere

Da Anja i mars dro til Nigeria for første gang, leste hun seg opp på den fryktede
terrororganisasjonen Boko Haram, mest kjent her hjemme for å ha kidnappet over 200 unge jenter. 

– Selve kampene er noen kilometer unna oss, men de har selvmordsangrep inn mot byen der vi bor. Det nærmeste har vært en kilometer unna, da både hørte og så vi det. Det spesielle i Nigeria er at selvmordsbomberne ofte er unge jenter i 12–13-årsalderen.

Hun jobber med befolkningen som flykter fra Boko Haram.

– En ting som har gjort innmari inntrykk, var da jeg hørte historien til en av sjåførene våre, Idris. Han og familien bodde i en by der Boko Haram var på jakt etter mennene. Alle mannfolkene løp over et fjell og kom seg i sikkerhet. Etter det hadde Idris ikke kontakt med familien sin på halvannet år og fikk heller ingen nyheter, før han fikk beskjed om at kona og to av de tre barna var kommet seg ut av området. Da de traff hverandre igjen, fortalte kona at Boko Harams soldater hadde villet ha vann, men at hun hadde sagt nei, for de hadde ikke mer enn de trengte selv. Da tok de babyen og smelte den inn i veggen så den døde. Denne historien er dessverre ikke unik. Den berører meg både som mor og som medmenneske. Jeg har hørt pappaer fortelle om døtrene sine som er blitt voldtatt. De sitter likevel og snakker med en styrke og en verdighet – trass situasjonen. Jeg ser veldig sjelden bitterhet, folk forsøker så godt de kan å opprettholde den menneskelige verdigheten, og vår jobb er å understøtte det, forklarer hun.

hjelpearbeid
Født på flukt:

De nigerianske ungene ler av Anjas forsøk på å beskrive snø. Flesteparten av de minste barna er født i flyktningeleiren etter at foreldre og søsken flyktet fra Boko Haram i 2014.

© Flyktninghjelpen

Store kontraster

Kontrasten mellom nød og elendighet i jobben i Nigeria og hyllesten under fest-kvelden på Geilo for Tara-prisen Årets modigste kvinne 2017 var stor for Anja. Og hun skjønte ikke hvorfor hun var plukket ut som en av årets fem finalister.

– Da du ringte og fortalte meg nyheten, tenkte jeg bare «jøye meg, jeg gjør jo ingen-ting spesielt». Og så ble jeg flau og litt sjenert. Men jeg tenkte at dette er en mulighet jeg må bruke til å snakke om jobben vår og det som er viktig – og få satt fokus på at verden faktisk blir et bedre sted og at det nytter, det går an å hjelpe folk. Dette er livet mitt og jeg elsker virkelig jobben min. Alle trenger ikke å gjøre som meg, å reise ut for å hjelpe, men alle kan gjøre litt. Det er budskapet.

Hvor lenge kan du holde på i jobben din?

– Det er en fysisk jobb jeg har, av og til skikkelig fysisk, men det er en annen ting som begrenser hvor lenge jeg kan holde på. Familien er veldig viktig for meg, og akkurat nå er jeg i en livsfase hvor sønnen min ikke har fått barn ennå og mamma og pappa er friske. Så lenge jeg føler at jeg kan ivareta også en base hjemme og være nær familien og vennene mine, vil jeg fortsette, men hvis jeg mister dem på veien og begynner å føle meg ensom, da
er det ikke verdt det. Familien er viktigst. Også for meg.

Man velger sjelden nødhjelpsarbeid som yrke dersom man er opptatt av materielle goder. Heller ikke Anja.

– Jeg blir ikke rik av denne jobben, men jeg har alt jeg trenger, tak over hodet, mat og den gamle Toyotaen. Og når jeg ser at de jeg jobber med nesten ikke har noe, setter det jaggu ting i perspektiv. Jeg bor i et land med gratis helsevesen, gratis skole, velferdsordninger, jeg må aldri tigge på gata, jeg kommer aldri til å måtte selge barnebarna mine for sex, jeg kan gå rundt i Oslo og føle meg trygg. Jeg tror ikke nordmenn skjønner hvor heldige de er som vokser opp med denne tryggheten, sier Anja før hun reiser tilbake til Nigeria – klar for et nytt år i det godes tjeneste. 

Kanskje er du også interessert i...