Årets modigste kvinne 2016: Charlotte Søyland
Fredsprisvinner:

Charlotte Søyland sammen med fredsprisvinner og mineoffer Tun Channareth.

© Espen Solli

– Det er minehundene som er heltene, ikke jeg!

Veterinær Charlotte Søyland redder hunder for Norsk Folkehjelp under farlige omstendigheter. Derfor ble hun finalist til Tara-prisen «Årets modigste kvinne 2016».

Da Tara ringte Charlotte Søyland for å fortelle henne den gledelige nyheten at hun var valgt ut som en av seks finalister til Tara-prisen Årets modigste kvinne 2016, fikk vi tak i 45-åringen på en skurrete linje.

Hun sto i Bogotá i Colombia og hadde debriefing før de skulle ut i såkalte «red zones» som kontrolleres av den beryktede FARC-geriljaen, områder vanlige folk ikke får lov til å gå inn fordi det er for farlig.

Det er konsulentoppdrag for Norsk Folkehjelp som har bragt Charlotte til den andre siden av jordkloden og langt borte fra både veterinærpraksisen på Nesodden og familien i Drøbak.

I Colombia skulle hun følge minehunden Hamilton til sitt siste oppdrag, men havnet tilfeldigvis midt oppi et historisk øyeblikk. Hun var på plass i landet da fredsavtalen mellom FARC-geriljaen og de colombianske myndighetene ble undertegnet. 

Avtalen førte senere til at president Juan Manuel Santos ble tildelt Nobels Fredspris for sin iherdige innsats for å bringe den mer enn 50 år lange borgerkrigen i landet til opphør, en krig som har kostet minst 220 000 colombianere livet og drevet nær seks millioner innbyggere på flukt. Men vi kommer tilbake til det.

Tøft arbeid

Å ta seg av de ekstremt verdifulle minehundene av rasen Malinois (belgisk fårehund), slik at de står best mulig rustet til å redde liv, er Charlottes jobb. 

Hun har en kontrakt med Norsk Folkehjelp om at hun skal reise ut som konsulent fire turer i året, hver på mellom 10 og 14 dager. Normalt går turene til Kambodsja, som fortsatt sliter med millioner av udetonerte miner og eksplosiver i bakken etter borgerkrigen på 70-tallet.

– Det kan være veldig tøft å drive med dette arbeidet. I fjor opplevde vi at to gutter på 10 og 12 år ble drept av miner i Kambodsja. For familiene som rammes, er dette grusomt. Derfor er det ekstremt givende å kunne hjelpe til med minerydding og opplæring. Og jobben vår nytter. 

I 2002 ble 3000 mennesker drept av miner i året, nå er tallet nede i 111 – mest på grunn av hundene, sier Charlotte, som er klar på at det er minehundene som er de egentlige heltene i dette oppdraget.

– Jeg har enorm beundring for hundene, jobben de gjør er livsfarlig. De er superhelter. Et team på to hunder er like effektivt som 100 mennesker!

Hamilton har gått mange tusen mil og klarert jordens overflate for mange tusen takknemlige mennesker. Det finnes ingen tall, de teller ikke miner, men regner med at han har sporet opp tusenvis av dem.

– Han er en av minehundene i verden med høyest utdannelse, han er ekstremt intelligent og har jobbet på fire kontinenter med livet som innsats hver dag i ti år. Hamilton er en toppidrettsutøver, han er en superstjerne innen minerydding, forteller Charlotte.


Årets modigste kvinne 2016: Charlotte Søyland
Charlotte Søyland:

– Hamiltion er et av de fineste vesener jeg har møtt i mitt liv.

© Espen Solli

Gir sitt bidrag til verdensfreden

Norsk Folkehjelp har 250 hunder og er verdens største organisasjon innen minerydding. De har hatt minehunder i 18 år over hele verden, uten uhell.

Men jeg er jo veldig redd for hundene. Jeg er veldig redd for Hamilton, men han har ikke tråkket på noe i de ti årene han har holdt på. Statistikken sier at det skal skje, men det har heldigvis ikke skjedd, sier Charlotte, som forklarer hva konsulentjobben hennes går ut på:

– Jeg er med på å lære opp de lokale minerydderne, og jeg konsentrerer meg om førstehjelp til hundene, min jobb er jo den veterinær-medisinske delen av oppdraget. 

Hvis jeg kan holde hundene friske og raske og forlenge jobbetiden deres med ett år eller to, så er det ekstremt kosteffektivt og kan spare mange menneskeliv.

Hun avviser at det er adrenalinkick hun er ute etter når hun reiser ut.

– Jeg oppsøker ikke dette arbeidet fordi jeg er ute etter spenning, men jeg ser verdien av det jeg kan gjøre som dyrlege for hundene, og dermed også for verden. Ved å hjelpe hundene gir jeg mitt bidrag til verdensfreden. 

Jeg har fått en utdannelse fra den norske stat som koster en million kroner, en av de dyreste utdanningene du kan få i Norge, og den kan jeg bruke for å få ned tapet av menneskeliv på grunn av landminer, noe som har direkte innflytelse på folks hverdag. 

Det er min måte å betale tilbake den dyre utdanningen jeg fikk. Og arbeidet med minehundene gir veldig mening, slår hun fast.

Les også: Ada Sofie Austegard er kåret til Årets modigste kvinne.

Sjelden redd

Det hele begynte for nesten 20 år siden, like etter Balkan-krigen. Da bestemte Norsk Folkehjelp seg for å utdanne nye minehunder, siden minehundene som var da, ikke fungerte som ønsket.

– De henvendte seg til mannen min, som har lang erfaring fra Forsvarets hundeskole, og jeg og han leverte de 30 første hundene til Norsk Folkehjelps treningssenter i Bosnia-Hercegovina. 

Etterpå hadde jeg veldig behov for å se igjen hundene jeg hadde trent, se at de hadde det bra. Vi valgte derfor å legge bryllupsreisen vår ned til Bosnia, for jeg måtte bare treffe hundene. Der har du oss, ha-ha!

Det var første gang Charlotte var i et etterkrigsområde. Det satte spor.

– Det var mitt første møte med krig, og jeg har fått mer og mer forståelse for hva krig er opp gjennom årene. Jeg har aldri vært i aktiv kamp selv, men jeg har sett resultatene av krigen på nært hold. Jeg har sett minefeltene, møtt ofrene, og jeg vet hva innsatsen vår har å si for dem.

På spørsmål om hun noen gang blir redd når hun går inn i farefulle områder, svarer hun:

– Jeg har sjelden vært redd, men jeg er heller ikke klarert for å gå i selve minefeltene. Jeg går i områder som er klarert, og stoler på at hundene har gjort jobben sin der. Første gang jeg var i Bosnia og gikk inn i områder der bare selve stien vi gikk på var klarert, kjente jeg det på kroppen. 

Da jeg fikk beskjed om å kun tråkke på steinene, ble jeg så skjelven og svimmel at jeg holdt på å besvime. Og det sier seg selv at det er farlig å svime av og falle i bakken i et uklarert område. Skjelvingen og kaldsvettingen kom av at jeg skjønte at det var dødsfarlig å tråkke feil. Og i slike områder lever folk i dag til vanlig. 

Min frykt blir uendelig liten sammenlignet med lokalbefolkningens. Jeg kan jo reise hjem til trygge Norge.

Årets modigste kvinne 2016: Charlotte Søyland
På klinikken:

Charlotte undersøker og tar blodprøver av en hund i Kambodsja sammen med en lokal kollega.

© Espen Solli

Fredsprosessen

Båndet mellom hunden hamilton og Charlotte er sterkt. Og sterkere skal det bli.

– Jeg falt pladask for Hamilton. Jeg møtte ham første gang for ti år siden da han var valp på treningssenteret i Bosnia-Hercegovina, der jeg har jobbet litt til og fra i nesten 20 år. Han har aldri bodd hjemme hos en familie, han har bare jobbet. 

Nå som han er blitt pensjonist, er han blitt min hund. Nå skal han bo hjemme hos familien min og være sammen med oss resten av livet. Han har inderlig fortjent å få det godt nå som han er pensjonist. Det er mange som har mye å takke Hamilton for!

På sitt aller siste oppdrag, skulle Hamilton være en del av fredsprosessen mellom FARC og den colombianske regjeringen. Charlotte skulle følge ham på turen – og havnet midt opp i verdenshistorien.

– Sammen med en kollega fra Bosnia skulle jeg fly hundene til Colombia, men jeg fikk ikke vite hva oppdraget egentlig besto i før flere dager senere. Pilotprosjektet gikk ut på at FARC-geriljaen faktisk åpnet opp for minerydding i sine områder, og det er historisk

Vi var de første som fikk komme inn der, og konflikten har tross alt vart i 53 år. Det skjedde utelukkende fordi Norsk Folkehjelp har så godt rykte. Da de begynte å rydde, så både FARC-geriljaen og militæret at det var ekstremt effektivt, og at de kunne gi landområder tilbake til lokalbefolkningen. 

Dette er dypt inne i jungelen, langt fra sivilisasjonen. Det finnes små byer der inne som fungerer, men de har ikke sett myndighetene sine på over 50 år, forteller veterinæren.

Da de var på vei tilbake, overnattet de i en liten by som ligger innenfor «red zones». Befolkningen der hadde aldri sett turister, barna hadde aldri sett en blond kvinne i levende live før de så Charlotte.

– De syntes det var veldig bra at vi kom, for vi ble et bevis på freden for dem. Det var helt magisk. Vi var ikke klar over omfanget eller betydningen av at vi var der dagen etter fredssigneringen, innrømmer 45-åringen.

– Vi hadde behov for å avreagere litt etter å ha vært på jobb i jungelen, og tok oss noen øl om kvelden – som de eneste sivilistene. Vi var de første som gikk ut etter at portforbudet ble opphevet dagen før, det var banebrytende og en stor greie i byen, for det beviste at fredsavtalen var undertegnet.

Da kom det seks militære med maskingevær opp til oss, håndhilste, ga beskjed om at de visste at vi var her, og at de kom for å vise at de passet på oss. De stilte seg opp på strategiske steder rundt oss – og da kom seks politimenn bevæpnet til tennene og gjorde det samme. 

Vi nordmenn er ikke vant til bevæpning i det daglige, men man venner seg jo til det etter hvert, det blir en del av hverdagen når man jobber i slike strøk

Det var spesielt å være i Colombia samtidig som den historiske fredsavtalen ble undertegnet etter en over 50 år lang konflikt. Og Hamilton, som nå er min hund, har vært en SÅ sentral brikke i dette. Hadde det ikke vært for den hunden, så hadde ikke dette skjedd!

Les også:  Nekter å la livet med utlagt tam stoppe henne.

Årets modigste kvinne 2016: Charlotte Søyland
På jobb:

Hunden Hamiltion på jobb på leting etter miner.

© Espen Solli

Tryggere for menn enn for kvinner

I konfliktutsatte land tar hun ingen unødvendige sjanser. For en blond, vestlig kvinne er risikoen for kidnapping stor.

– Jeg tar mine forholdsregler, jeg gjør det, til og med bare når jeg går rundt i Bogotá. Jeg går aldri alene, og jeg går bare der jeg vet det er sikkert. Så kan noen si at det er litt hysterisk, men nei, verden er helt annerledes for kvinner enn for menn.

Jeg kan ikke reise på samme måte som mine mannlige kolleger. Noen bare fnyser av meg og sier at det er trygt. «Ja, det er trygt for deg som er to meter høy og muslimsk mann. Det er ikke trygt for meg!»

Hun har mann og to barn hjemme.

– Er de bekymret når mamma reiser ut på farefulle oppdrag?

– Mannen min er ganske kul når det gjelder dette, han har selv jobbet i forsvaret, og han stoler på meg. Datteren og sønnen min har vært i Kambodsja tre ganger allerede, første gang da de var 4 og 5 år, så de tror jo det nesten bare er basseng og sol, det er sånn jeg selger det inn til dem, ha-ha.

Men de har vært på hundesenteret, så de vet hvor jeg er når jeg er ute på oppdrag. For meg er det viktig at de har et bilde av hva jeg gjør, de vet hva miner er, de har sett ofre, møtt hundene og kollegene mine, og de vet veldig godt hvorfor jeg er der. De skjønner at det er en viktig jobb!

Hamilton er blitt pensjonist, men Charlotte har ingen ambisjon om å gi seg med det første.

Jeg har ikke tenkt å slutte så lenge det gir mening. Jeg ser jo at jobben vi gjør nytter, at den gir enorm positiv effekt for noen mennesker, og det er jo litt av kicket.

Å bli valgt ut som en av Norges seks modigste kvinner av Tara syntes hun var både hyggelig og litt flaut.

– Det var litt blandede følelser, for ordet modig er litt vanskelig å takle. Det er jo minehundene som er heltene, ikke jeg! 

Charlotte Søyland

Alder: 45 år.

Bor: I Drøbak.

Familie: Gift med Roger Søyland, har barna Camilla (8) og Erik (7).

Yrke: Veterinær og daglig leder for Nesoden Dyreklinikk og konsulent for Norske Folkehjelp.

Aktuelt: Finalist i Tara-kåringen «Årets modigste kvinne 2016».

Kanskje er du også interessert i...