Tara-prisen Årets modigste kvinne
Ønsker å hjelpe andre med sin historie:

Marianne Nordli var en av finalistene til Tara-prisen "Årets modigste kvinne" i 2017. – Jeg ble først og fremst veldig, veldig glad og ydmyk over nominasjonen. Det å få lov til å bli sett er en stor gave, sier hun. 

© Espen Solli

– Å få bli kvinne var verdt kampen

Marianne Nordli ble født som Karl Ole. Ved å stå frem offentlig med sin historie om kampen for å få bli kvinne, håper hun å gjøre det lettere for andre som også er født i feil kropp.

13. januar 2018 av Lisbeth Skøelv

Sommeren 1981 vant jeg gullmedalje i nordnorsk mesterskap i spyd, og fikk sølv i kulestøt. Jeg het Karl Ole, var en veltrent maskulin gutt, men bare utenpå. I hjertet mitt var jeg ikke i tvil. Jeg var ei kvinne og ville leve som ei kvinne. Det var nok nå», skriver Marianne Nordli i forordet til boken «Det sterke kjønn – Min kamp for å bli kvinne» som hun ga ut i fjor.

Skjønte at noe ikke stemte

Den tidligere næringslivslederen og nåværende Frp-politikeren ble nemlig født som gutt. Lille Karl Ole fra Tromsø var bare rundt tre år da han skjønte at noe ikke helt stemte.

– Jeg opplevde en stor indre uro og følte meg veldig annerledes og alene. Jeg søkte meg til jenter og jenteting. Jeg var tiltrukket av alt småjenter er tiltrukket av. Da jeg fikk en plasttraktor på 60-tallet, ga jeg den bort, den interesserte meg ikke. Min indre forvirring var veldig stor, og jeg hadde ingen krok å henge det på, erindrer hun. 

Når skjønte du at du var født i feil kropp?

– Vi hadde ikke datamaskin og lett tilgjengelig informasjon den gang, men jeg lette i alle bøkene jeg kunne finne. Jeg likte jenteting, håndarbeid, jenteblader og ble forelsket i gutter. Men jeg hadde jo penis, og det syntes jeg var fryktelig rart fordi jeg i hodet mitt følte meg som en jente, derfor skjønte jeg ikke hvorfor jeg hadde guttekropp. Plutselig en dag fant jeg begrepet transseksuell i en bok etter min kjære tante og det sto om noe som het kjønnskorrigerende operasjon. Jeg mistet på en måte barndommen den dagen og ble voksen – et par uker før jeg fylte 13. Jeg fikk den voksne forståelsen av hvordan verden var rundt meg. Og så skjønte jeg hva som lå foran meg.

Familien:
Familien:

Familiebilde fra 1970 med moren Britt-Jorun, broren Børt, søsteren Ingrid og faren Åge Steinar. Marianne, som den gang het Karl Ole, var eldst i søskenflokken. 

© privat

Skjulte det for alle rundt

Selv om hun selv forsto hvorfor hun alltid hadde følt seg annerledes, holdt hun det fortsatt skjult for alle rundt seg. 

– Jeg lukket meg helt inn i meg selv og turte ikke å fortelle det til noen. Men jeg drømte om å komme meg videre i livet mitt og få lov til å leve som en kvinne.

Slik gikk det ikke. Karl Ole tydde til utage­rende festing i nesten tre år for å døyve smerten.

– Det var rett og slett en flukt. Det kom absolutt ingenting bra ut av det. Det var også en flukt da jeg dro som utvekslingselev til USA.

Men det året skulle vise seg å bli avgjørende for Karl Ole.

– En håndskriftsanalyse-dame så tvers igjennom meg, en fryktelig merkelig opplevelse. Hun sa at «du sliter mellom dette mannlige og kvinnelige i deg, du må la det slippe frem». Og frem til da – i 1982 – hadde jeg ikke snakket med en eneste kjeft om dette.

Vertsmoren til en venn satte seg ned med Karl Ole og lurte på hva som var galt.

– Da hadde jeg ligget i kjelleren i 15 timer og grått. Jeg fortalte alt, om oppveksten og kjønnsidentiteten min. Og jeg skjønte at jeg måtte bare hjem og ta tak i det. Det ble et vendepunkt. Og første gang jeg fullt og helt aksepterte livssituasjonen jeg var i. Det tok likevel flere år før hun fortalte hemmeligheten til familien hjemme i Tromsø. Det var to år før den viktige operasjonen i 1987. Da var hun 22 år.

– Jeg var redd for å bli avslørt før jeg selv var klar til å bli avslørt. Du vil jo fremstå som positiv, ekte og som den du er. Det er en reise for en som har vært så lenge i mannsrollen å finne min egen stil som kvinne, gjennom adferd, stemme, bevegelser og holdning, og den reisen er ikke gjort på en kveld. Man blir veldig nærtagende, for det er så mange følelser involvert. Jeg måtte jo finne ut av hvordan jeg skulle møte verden som Marianne.

Hun trodde ingen visste, men noen visste.

– Alle hadde mistanke, mamma hadde fortalte noen venninner at hun trodde at jeg egentlig var ei jente, men hun visste ikke hvordan det kunne ha seg. De fleste tippet at jeg var homofil. Selv har jeg aldri tenkt tanken på at jeg var homofil. Jeg var jo ei jente som likte gutter.

På fest med sjefen:
På fest med sjefen:

– Jeg er ikke blitt møtt med en eneste fordom i Frp, sier Marianne, som her poserer sammen med partileder Siv Jensen og vennen Per Trond Steen under partiets landsmøte i 2009. 

© privat

Sendte brev til familien

For å i det hele tatt bli vurdert til operasjonen, fikk hun beskjed om at hun måtte involvere familien.

– Det hadde jeg gruet meg til, men ble nå tvunget. Jeg løste det ved å sende et brev, jeg gråt da jeg skrev det. Reaksjonen var helt fantastisk. Mamma, som jeg alltid har hatt et nært forhold til, ringte med en gang for å fortelle hvor glad i og stolt av meg hun var. Jeg ble veldig glad og rørt, og alle mine bekymringer forsvant, for jeg visste at jeg hadde mamma med meg – og begge søsknene mine.

Faren med militær bakgrunn – som drømte om en karriere i Forsvaret for eldstesønnen – var mer avventende og kritisk.

– Han mente jeg burde få på meg en dress, skjerpe meg og komme meg på jobb. Dette skjønte han ingenting av. Men han slo aldri hånden av meg. Vendepunktet kom etter et knapt år, da jeg var ute på middag med pappa, og han møtte en bekjent. «Dette er Marianne, min eldste datter», sa han. Jeg opplevde meg for første gang inkludert i livet hans. Det føltes veldig godt og trygt. Pappaen min hadde både sett og forstått meg. Jeg må innrømme at jeg måtte gråte en skvett på toget hjem etterpå.

Født på ny på sin 24-årsdag

På 24-årsdagen ble hun operert – som den 65. i rekken her til lands.

– Jeg er født ti på ni 16. november 1963, og ti på ni 16. november 1987 ble jeg trillet inn på operasjonsstuen. Jeg ble født på ny på bursdagen min. Det var den beste bursdagsgaven jeg noen gang har fått. Det var ingen sorg over å miste penis, tvert imot.

Penis ble fjernet og vagina og klitoris laget – med deler av penis. Marianne måtte ha to operasjoner, en hovedoperasjon og en korrigerende 4 måneder senere. Resultatet er hun strålende fornøyd med.

– Hvis du og jeg hadde tatt av oss klærne og vist oss frem nedentil, så ville nok ikke en mann sett den store forskjellen, slår hun fast.

Da du våknet etter operasjonen, våknet du som kvinne. Hvordan føltes det?

– Helt jævlig. Jeg hadde så mye smerter at du vil ikke tro det. Det var ikke fantastisk i det hele tatt. Det var veldig krevende, sier hun og ler.

– Jeg er enormt takknemlig

– Da jeg våknet etter operasjonen var pappa der. Han holdt rundt meg og sa at jeg endelig var blitt pia hans! Hun er takknemlig for at stort sett alle i omgangskretsen hennes har vært så støttende. Hun mener det har vært helt avgjørende.

– Jeg er helt overbevist om en ting: Jeg ville ikke sittet her i dag hadde det ikke vært for familien, spesielt foreldrene og søsknene mine. Og det har jeg sagt til dem flere ganger. Jeg er enormt takknemlig. Noen få fra oppveksten har ikke villet ha kontakt etterpå, og det synes jeg er helt realt, da behøver jeg ikke å bruke tid og energi på dem. Jeg blir ikke såret, for de viktige menneskene er med meg.

Bursdag:
Bursdag:

Karl Ole får kake av moren på 13-årsdagen sin. – Et par uker i forveien fant jeg ut at det er noe som heter kjønnsskifte, forteller Marianne.

© privat

– Vi hadde en beredskapsplan

På 80- og 90-tallet forsøkte hun å ikke stikke seg for mye frem. – Da jaktet sladderpressen på sånne som meg, så jeg holdt en fryktelig lav profil.

I 2009 valgte hun imidlertid å fortelle det i partiet, for da begynte ryktene å svirre om Oslo Frps valgkampleder.

– Jeg valgte å bare være ærlig og fortelle det. Tidligere har jeg vært litt privat om fortiden min i jobbsammenheng, men jeg skjønte fort at det blir mer rykter rundt en person i politikken enn ellers i arbeidslivet. Som politiker er du også en offentlig person. Og da blir både hvem du er og din historie offentlig, sier Marianne som til daglig jobber som kompetanseleder ved hovedkontoret til Frp og sto på 6. plass for Oslo Frp til stortingsvalget i fjor høst – to plasser bak Carl I. Hagen. I valg­året 2017 valgte hun også å gi ammunisjon til nettrollene – hun ga ut bok om sin kamp for å bli kvinne.

– Forlaget og jeg hadde en beredskapsplan i forkant av utgivelsen, og hvis det ble for ille måtte jeg politianmelde. Men det kom ingenting, heller det motsatte, at folk er glad for at jeg sto frem med historien min. Og når jeg er på partikonferanser, kommer det kolleger bort og forteller at de har kjøpt boken og spør om jeg kan signere den. Mange har sagt at de er stolt over å ha meg i partiet, og det varmer å høre slikt. Jeg har ikke fått noen trusler eller hatmeldinger på sosiale medier, e-poster, SMS-er – eller i møte med folk. Ingenting. Jeg har fått rundt 10 000 meldinger, likes og kommentarer som har handlet om boken, ingen har vært over streken.

Var du urolig for tilbakemeldingene før lansering?

– Jeg var usikker og spent på responsen ute, for man vet jo aldri. Tilbakemeldingene jeg har fått gjør meg veldig glad, det kan se ut som om vi er kommet et skritt lenger når det gjelder fordommer.

Håp om å gjøre det lettere for andre

En av de mest kjente kjønnsopererte personene heter Caitlyn Jenner, kjent som den tidligere OL-vinneren og Kardashian-faren/stefaren Bruce Jenner. Men Marianne identifiserer seg ikke med den amerikanske kjendisen.

– Jeg vet ikke om noen som har sammenlignet min reise med hennes. Det alle har referert til i Norge, er tv-serien «Født i feil kropp». Folk har fått et forhold til de to sesongene, og de har sett spennet i historiene til både unge og eldre. Serien har vært viktig for å utdanne folk, mener 54-åringen.

Ved å stå frem med sin historie har hun kanskje gjort det litt vanskeligere for seg selv, men med håp om å gjøre det lettere for andre.

– Jeg har ønsket å bidra til åpenhet og kunnskap om oss som er født i feil kropp. Og det ville jeg gjøre gjennom å fortelle min historie i bokform. Og gjennom den ønsker jeg å hjelpe andre som meg og deres familier. Tilbakemeldingene jeg har fått tyder på at det er akkurat det jeg har gjort. Jeg fikk blant annet en mail fra en pappa som takket fra bunnen av hjertet sitt for boken fordi han og kona forsto sønnen på 16 år – som var født gutt, men ville være jente – bedre etter å ha lest den. Etter en turbulent tid hadde de for første gang fremdrift og en dialog. Når den meldingen kom, rørte det meg inn i hjerteroten, for jeg håpet å nå frem, og der hadde jeg nådd frem. Det kjennes veldig stort, sier hun.

Håp:
Håp:

Marianne håper at hennes åpenhet kan hjelpe andre i samme situasjon. 

© Espen Solli

Ikke redd for å snakke om sex

At hun har hjulpet mange i samme situasjon, var også grunnen til at Tara valgte Marianne Nordli som en av fem finalister til Årets modigste kvinne 2017.

– Jeg ble først og fremst veldig, veldig glad og ydmyk over nominasjonen. Det å få lov til å bli sett er en stor gave. Men jeg har aldri følt meg modig. Jeg har egentlig vært mer livredd enn modig. Jeg skulle for eksempel ønske at jeg hadde mot til å fortelle familien min tidligere om hvordan jeg følte det, men jeg hadde ikke det motet. I mange skjæringspunkt i mitt liv har jeg følt meg redd, bekymret, engstelig, men ikke modig. Kanskje første gang jeg gikk på byen som dame på 80-tallet – eller da jeg for første gang gikk på stranda i bikini i 1985, var jeg litt modig? Og første gang jeg hadde sex med en mann som kvinne. Det var et drøyt år etter operasjonen. Jeg datet en fyr, og følte meg litt modig når jeg gikk til sengs med ham første gang. Han visste ingenting, og han fikk heller aldri vite det. Jeg fikk også orgasme under sex, forteller hun åpenhjertig. For hun er ikke redd for å snakke om sex – verken i intervjuet eller i boken.

– Nei, hvorfor skulle jeg være det? Når jeg først er åpen om en livshistorie, ser jeg ingen grunn til å ikke inkludere det seksuelle også. Vi er jo hele mennesker, både fysisk, psykisk og sosialt. Jeg vil skape økt forståelse. Og da er sex en del av livene våre. Mange har sagt at de har satt pris på at jeg har vært så åpen om sex i boken. Jeg har satt ord på noe mange går rundt og lurer på. Folk lurer på så mye – spesielt når de er fulle. «Er det dine egne bryster eller silikon?» Mine egne. «Kan du ha sex etter å ha skiftet kjønn? Ja, jøss. «Hvordan ser du egentlig ut der nede?» Som andre kvinner. Jeg håper at ved å være ærlig og åpen om disse tingene, så fjerner jeg også litt av tabuet. Det har blitt færre og færre spørsmål, jeg tror at gjennom tv-serien «Født i feil kropp», flere reportasjer og artikler om temaet og min bok, blir mye av mystikken tatt bort, og dermed også fordommene.

Drømmer om å stå brud

Hun har flere kjæresteforhold og samboerskap bak seg. Noen av mennene har fått vite og noen har ikke fått vite om fortiden hennes.

– Det er en veldig vanskelig avveining om når man skal fortelle eller ikke. Man er bekymret for hva vedkommende vil si og man er redd for å miste ham. Det har bare vært én etter han første kjæresten som ikke har fått vite det. Alle partnere etter det har jeg vært ærlig med. Jeg fant ut etter hvert at det var best, da slapp jeg å gå og tenke på det og at jeg og folk rundt meg måtte skjule noe, sier Marianne Nordli.

Hun er tante til fire, men har ikke egne barn. Hun var tidligere inne på tanken om å adoptere, men slo det fra seg, og satset heller alt på å bli verdens beste tante. Men Marianne har ikke gitt opp håpet om å finne kjærligheten, selv om hun i dag er singel. Hun har fortsatt en drøm om å stå brud en dag.

– Har ikke alle jenter det?

Marianne Nordli

Alder: 54. 

Bosted: Oslo, opprinnelig fra Tromsø. 

Familie: Singel, tante til fire. 

Yrke: Kompetanseleder på Fremskrittspartiets hovedkontor. 

Sosiale medier: nordli.no (blogg) og Marianne Nordli (Facebook). 

Aktuell: Var finalist til Tara-prisen Årets modigste kvinne 2017.

Imponert:
Imponert:

Taras sjefredaktør Torunn Pettersen syntes det var spesielt tøft av politikeren Marianne å stå frem med sin historie i et valgår – da hun selv var på valg. Her fotografert sammen under kåringen av Tara-prisen Årets modigste kvinne 2017.

Kanskje er du også interessert i...